Enda et år er i ferd med å ebbe ut, og litt av et år det ble! 2020 blir husket for å si det sånn… På denne tiden i fjor, rett før jul, skulle vi bare gjøre oss ferdige med julehandel og varetelling, før vi på det mest selvfølgelige satte kurs mot Frankrike og Luberon for 10 dager med påfyll fra Europa. Mens vi var der vurderte vi faktisk å reise tilbake i mai (i år) fordi det var så usigelig fint der vi var. Å planlegge noen måneder frem i tid var jo helt normalt på denne tiden i fjor.
For hvem kunne vite, bare noen måneder senere, at hele verden skulle stoppe og landegrenser skulle stenges fordi et virus hadde løpt løpsk?
Men her er vi, et år etter, og mye er endret. Vi blir ofte spurt om vi kommer til å klare oss, og vi svarer alltid at ja, vi skal klare oss. Vi har rigget oss slik at vi tåler en storm eller to. Likviditet har lenge vært sterkt prioritert, og nå kjenner vi litt ekstra på hvorfor. Men vi fikk oss en trøkk i år, uten tvil, og resultatet blir annerledes enn vi hadde sett for oss.
Jeg er ikke et utpreget konkurransemenneske. Jeg lar gjerne andre vinne fordi jeg liker at andre har det bra. Men akkurat i dette jeg startet for 7 år siden, er jeg i evig konkurranse, med meg selv. For hver måned som går, er jeg opptatt av at omsetning i butikk er bedre enn samme periode og gjerne helt ned til samme dag, i fjor. Mars og april spesielt, ble store nedtursmåneder med en laaaaangt lavere omsetning enn året før. Det var skikkelig kjipt og demotiverende. Et lysglimt var dog netthandelen som fikk et rykk i den perioden, og har holdt seg der siden.
Resultatet på nett vil i år ligge godt over fjoråret, veldig godt faktisk. Det er ikke bare gøy, det er sykt moro! Og motiverende. All heder og ære til digital-Pernille som «trimmer seilene» og høster imponerende resultater av sitt arbeid og innsats. Nå får hun selskap på laget sitt av Olivia, og med to hoder som begge er født og oppvokst i en digital tidsalder, med innsikt og interesse for faget, skal det bli moro å følge med fra sidelinjen. For selv om jeg noen ganger drømmer om å pensjonere meg og droppe å i det hele tatt stå opp en morgen hvis jeg vil, så er jeg klar for mye mer av dette.
Faktum er at vi driver godt og smykker oss i stillhet med Gaselle-tittel tredje året på rad nå. I høst har Dagens Næringsliv fundert litt på akkurat hva som skal til for at noen bedrifter innfrir kriteriene år etter år, og andre ikke. Hva er det liksom med de som klarer det? Er de litt koko? Har de noe som andre ikke har? Søsteren min mistenkte en stund i 2015 at jeg var bipolar. Jeg svarte at jeg bare var gründer. At de to kan forveksles er i og for seg ikke helt ubegripelig. Å dra i gang noe fra null som skal kaste av seg og helst vokse, lønne ansatte og i tillegg ha midler til å investere for å oppnå ytterligere vekst, ja det er et halsbrekkende løp som setter en stakkar på harde prøver på alle plan. Ikke noe for typer som på død og liv må ha et sosialt liv, jobbe 9-17 og ønsker å se fresh og opplagt ut..nei, at man kan fremstå som litt koko, tenker jeg er helt naturlig.
Les mer om årets DNs undersøkelse her.
For meg er det mer enn nok at vi innfrir kriteriene for å kunne omtales som Gasellebedrift. Det er motiverende og føles litt som et godt klapp på skulderen på vår vei videre. For videre skal vi. Men altså, annerledes enn før.
Aldri så gæernt
Vi har som følge av coronas lagt om alle rutiner og vaner for hvordan jobben gjøres. Vi har effektivisert driften, skiftet ut besetningen for å ha mer relevant kompetanse ombord og lagt om til en mye mer digital hverdag. Men forutsigbarheten og uvissheten skal råde i lang tid fremover. Vi skal nok få brynt oss i månedene foran oss. Vi har varer fra i år med oss inn i det nye året, så de «små grå» skal nok fortsette å være kreative i lang tid fremover i å flette allerede kjente varer, stoffer og farger med nye, på innbydende og selgende måter. Å selge de jordbæra vi har gjelder mer enn noen gang!
Roen skal senke seg
Julen er rett rundt hjørnet, og vi innrømmer at vi ser veldig frem til julefri! Vi holder som vanlig stengt i romjulen og til rett over nyttår. Siste dag før juledvalen er onsdag 23 desember, altså selveste dagen før dagen, så om det er noen som henger litt etter, er det bare å svinge innom. Over nyttår åpner vi igjen mandag 4 januar.
På tampen av årets siste lørdagsbrev er det med ydmykhet og endeløs takknemlighet at jeg takker for i år, på vegne av meg selv og på mine dyktige, fleksible og positivt innstilte Pernille og Olivia. Et vanskelig år legges bak oss, men også et veldig spennende år. Det er fint å bli utfordret og få kontakt med overlevelsesangsten igjen. Den kan avstedkomme utrolig mye bra i oss.
Pernille ble bedt om å hente frem et hyggelig minne fra barndommen, og ønsker med dette god jul og vel møtt på nyåret:
«En fast og kjær tradisjon vi har hjemme hos oss er å spise grøt klokken 12 på selve juleaften. Da er alle nødt til å stoppe med det de holder på med; enten de stresser med pynting og pakking eller ser på Disney-film, og samles ved bordet. Den som får mandelen vinner selvfølgelig en marsipangris – og ofte er det den som ikke liker marsipan, som får mandelen… Restene fra julegrøten går alltid til riskrem – ingenting går til spille! I år er det mormor som har invitert til julegrøt, men det er bare jeg som kan komme fordi vi ikke kan være alle sammen».
Olivia hilser til alle med en svensk tradisjon – julerim. Egentlig som en liten gjettelek når en gave overrekkes. Mottakeren skal forsøke å gjette hva innholdet er ut fra hvilket julerim som står på kortet. I mangel av innpakket gave, rimes det heller om tiden vi lever i.
«Svenskarna litar blint på Tegnell, för att han framstår som professionell.Men han gick på en riktig smäll, när folkimmuniteten icke blev en skräll.
Norrmänn gör som Solberg säger, håller sig hemma och vaskar sina händer. För att vi måste alla hjälpas åt när vi sitter i samma båt»
Vel møtt over nyttår med sommerkolleksjon på plass fra slutten av januar, unnfanget med hyl og skrik under lock down i mars/april. La oss håpe at 2021 blir bra!
God jul!
