Vi har vel alle våre favorittsteder rundt om i verden, hjemme eller ute. Jeg har en liten og veldig kjær liste over mine. Ett av favorittstedene er Cibrèo Caffé i Firenze.
Jeg har vanket der siden 1990, da jeg var student, og begynte å stikke innom på vei hjem fra skolen. Det skilte seg liksom litt ut fra alt annet. Jeg skjønte jo ikke den gang hvilken perle jeg forelsket meg i. Det forstod jeg etterhvert. Jeg gikk dit alene, men møtte alltid noen å prate med. Sånn får man også venner. Men bare en gang i blant tok jeg meg råd til å spise lunch, for prisene der er relativt stive og var det også på 90-tallet. Så besøkene var i henhold til mitt studentbudsjett. Spiste jeg lunch på Cibrèo, var det pasta og olivenolje til middag på hybelen senere.
Jeg har siden første besøk alltid frydet meg over å bli sittende så lenge jeg kunne, nyte å være der, observere mennesker, ta inn inntrykk, lytte til musikken i det italienske språk som jeg den gang ikke snakket, men ivret iherdig etter å lære det, for så å leve for inntrykkene resten av dagen.
Jeg har vel nevnt det noen ganger, dette med at italienere elsker tingene som de er og ikke føler noe særlig for å fornye eller modernisere. Dette passer som hånd i hanske for meg som er litt av den samme kulturen. På Cibrèo serverer de heldigvis den samme menyen som for 30 år siden. Kanskje et tillegg her og der, men essensen er akkurat slik den var fra starten. Why change a winning team.
Hver gang vi spiser lunch på Cibrèo, bestiller jeg enten Polpettone di Manzo e Pistacchi con la Maionese Vera (kjøttpudding av okse med pistasjenøtter og hjemmelaget sitronmajones) eller Insalata Ettorina som består av tunfisk filéter, mozzarella, tomat, kokt egg, løk, kokte poteter vendt i smeltet hvitløksmør og oregano. Jeg elsker å spise favorittretter der jeg vet jeg finner dem, og kunne ikke interessere meg mindre for alt det jeg etter andres mening, går glipp av. Kanskje er dette et resultat av at jeg ikke so ofte er ute og spiser, og at de gangene jeg er det, da vil jeg være garantert suksess. Tore er mer kreativ og prøver nye retter hver gang. Ham om det sier nå jeg..
Et hekt er et hekt
Forleden ryddet jeg litt i kjøleskapet hjemme og fant et glass med tunfiskfiléter jeg fikk til jul i forfjor faktisk. Det satte meg på tanken om å lage min egen versjon av Ettorina salaten som jeg sverger så hjertelig til. Som tenkt så gjort. Heng med den som vil, og legg til en rett på ukesmenyen som intet annet enn en sunnhetsbombe er.
De som følger med oss fast, blir nok ikke overrasket når jeg nevner på at tunfisk på glass nå er å finne i vårt stadig varierende sortiment i butikken. Klikk deg inn her eller stikk innom i butikken for å få med deg et glass av denne herligheten. Littt stiv pris, men det er verdt det. Drøy er den også, ett glass holder til tre-fire porsjoner.
TUNFISKSALAT
Dette trenger du:
1 glass tunfisk i olivenolje
1 neve mozzarelline eller 3-4 skiver mozzarella, delt i to
Ruccola salat (frivillig)
1 selleri i passe tykke biter
1 kokt egg
1/4 løk i skiver
2-3 kokte poteter delt i fire
1-2 ss smør som smeltes
2 fedd hvitløk finkakket
4-5 smakfulle små tomater
salt og pepper etter smak
god eplecidereddik (Heinz er veldig god)
god olivenolje (needless to say)
Denne salaten er best å anrette i en litt lav og vid salatbolle, gjerne en bolle pr person.
Kok opp potetene og smelt smøret. La potene kjøle seg litt når de er ferdige, før du deler dem på tvers og på langs. Finhakk hvitløken og ha det i smøret. La det stå og avkjøle seg litt. Når potetbitene er lunkne, vendes de i smøret.
Skjær løk i skiver (det observante øye ser at jeg hadde glemt det da bildet skulle tas…)
Ta frem salatbollen, og dandér hver ingrediens ved siden av hverandre. Ha over to ss eddik og tre ss olje. Salt og pepper etter smak.
Basta così!
God lørdag og ikke glem å titte innom Cibrèo på neste Firenzebesøk.
