Forrige lørdag skrev jeg at vi om kort tid flytter inn i mye større lokaler. Det blir stas. Og når vi nå er i ferd med å rive oss opp med røttene igjen, er det ikke til å unngå at vi tenker litt på tiden vi har lagt bak oss. Fint å oppsummere hva som har vært rikitg, hva som har vært feil, og hva vi enda ikke har tatt fatt på. Men for å stå i dette maratonet, innser jeg at det er noen egenskaper vi har stor glede av å ha på plass, født sånn eller blitt sånn, uansett, standhaftighet og seig dedikasjon er helt avgjørende for å orke alt ubehaget som følger med på lasset.
Med tomme lommer og skrubbsulten på å klare meg selv for 8-9 år siden, begynte jeg altså med klær. Som om det skulle kunne gi noen som helst forsikring om verken suksess eller inntekt, og kanskje enda mindre, trygghet og forutsigbarhet.. Og for 6 år siden startet jeg klesbutikk. Igjen, hallo, er det ikke mange nok klesbutikker fra før av? Jeg hadde aldri tidligere verken utviklet eller drevet med klær. Enda mindre hadde jeg drevet butikk. Motivasjon til å drive på videre fikk jeg ved å forlede meg selv til å tro at mye skulle komme til å gå seg selv etter at jeg opplevde vekst fra dag èn på en pop up og relativt uforpliktende gateplanstilværelse.
Hvis noen nå tenker, herregud, hvor naiv går det an å være, så slapp av, jeg har lært at å starte, drifte og sørge for vekst i en liten bedrift, er tusen ganger hardere og tøffere enn hva de fleste kan forestille seg. Virkeligheten viste seg å være 80-90 timers uker med enormt personlig, følelsesmessig og mental press som for det meste føltes som en gedigen oppoverbakke. I perioder dukket spørsmålet opp: er det nå jeg bare gir opp? Eller er det nå like før alt løsner? Konstant dårlig samvittighet overfor guttene mine, venninner, søvnmangel, ryggsmerter og mørke poser under øynene var de eneste tingene jeg kunne ta for gitt. Likevel holdt jeg ut. Og mange andre i samme situasjon. Hvorfor? Det er to grunner.
Elsk jobben din
For å stå i alt ubehaget, er man nødt til å elske det man driver med. Ikke bare like det eller tåle det, eller tenke at dette er ok en stund. Man må elske det de gode dagene hvor slagene på kassa er der, de kjipe dagene hvor kunder og kassaslag uteblir, og alle de vanlige dagene i mellom. Og man må være villig til å gi avkall på mye. Jeg hadde litt inn i løpet i 2015 begynte å elske det jeg drev med. Selv om det var flere spørsmål enn svar. Det var noe som klikket seg på plass i det jeg drev med og jeg begynte å elske jobben min.
Å elske jobben sin innebærer den samme innsatsen og engasjementet hver dag enten det er hektiske oppløftende dager eller stille tyngende dager. Man skal ha evnen til å mose på også når kunder uteblir, eller når noe går i dass. Etter at jeg etablerte meg på gateplan, har det alltid vært helt vesentlig at butikkvinduene alltid er rene, selve butikken alltid ryddig og ren. Orden i hyller både foran og bak skal alltid være med tellekanter. Kunder eller ikke kunder. Det går på holdning. Når jeg en sjelden gang rusler rundt i gatene, legger jeg fort merke til om butikkvinuer er vasket. Ofte er de ikke det, og da tenker jeg mitt.
Å starte og drive for meg selv har vært en ensom prosess. I årene fra opstart i 2013 til bare for noen få år siden, var det bare meg selv jeg hadde å drøfte med. Ønsket og behovet for at noen plutselig skulle komme inn og ta charge meldte seg mange ganger. Jeg ønsket en sjef på noe vis. Men sjefen var meg. Jeg måtte ta valgene selv, jeg måtte forstå når det er tid for å justere, endre kurs, og be om hjelp der jeg selv kom til kort. For til kort kommer du. Jo tidligere dette erkjennes, jo bedre er det for bedriften.
Hvis bedriften din er så heldig å nyte vekst, vil du også komme til å trenge bemanning. Å være sjef innebærer også å ta tak i disse oppgavene. Ikke alle er skapt for å være verken leder eller personalansvarlig, og jeg er på ingen måte et unntak her. Det er et hav av oppgaver jeg heller kan tenke meg enn å drive med personalsaker. Til det er jeg kort og godt ganske udugelig. Men det må til og jeg lærer. Om enn langsomt..
Ork å stå i det
Du kommer aldri i mål som gründer av eget univers. Å starte for seg selv er litt som å melde seg på et maraton uten mål. Frem til nå har jeg typisk tenkt at jeg står i dette noen år til, inntil tingene liksom går litt mer av seg selv osv…jeg kan slappe litt mer av og betrakte det hele fra utsiden. Yeah right! Det å hele tiden være på, hele tiden tenke nye muligheter, nye produkter, nye kontakter, nye metoder – det gir seg aldri. Det er en del av pakka, og jo fortere man lærer seg å leve med dette, jo bedre blir livet som eier og daglig leder.
Når voksesmertene har gitt seg, og erkjennelsen i å ikke kunne alt har sluppet taket, begynner faktisk litt av moroa. Befrielsen i å spørre andre til råds, hente inn skills der du selv mangler, er bare deilig. Det gir hverdagen ny mening, og et nødvendig påfyll av energi for å fortsette. Ingen av oss kan alt, men vi kan og burde gjøre opp status for egen del på hva vi er gode på og ikke. Så bestemmer vi oss for å gjøre mest mulig av det vi er gode på. Og deretter orke å stå i det, også i tøffe tider som vi er inne i nå og har vært det siste året.
Alt dette skal vi, Pernille, Olivia og meg selv, praktisere fra våre nye mega-lokaler i Odinsgate. Vi gleder oss sykt til å gi gass. Vi er så klare for en runde til, for sånn må vi se det, en runde til med 3 års varighet, dog med mulighet til forlengelse. Men for nye 3 år forplikter vi oss med glede og energi til nye eventyr i sidesporet vårt hvor vi kan blomstre fritt og uavhengig av moter og trender, men heller la oss lede av menneskers faktiske behov og ønsker.
God lørdag!
