Alle er vel enige om at det meste er snudd opp ned om dagen. Og noen har kanskje tatt seg en liten oppkvikker for å lindre ubehaget… Mange snakker om at de ønsker seg tilbake til normalen. Men tilbake til det som var normalt, ønsker ikke jeg meg. Jeg ønsker meg heller en ny normal med andre verdier og et annet tempo. Coronaviruset har endret livene våre på alle plan. Men som tidligere nevnt, forandring er ikke alltid kjipt. Her er litt å fundere på når vi skal legge kabelen på nytt.
Tilpasning
Det er sant at bedrifter må lære seg å ta de slagene som måtte komme, for slag kommer enten vi vil eller ei. Men hallo, litt av noen slag vi fikk oss da! Corona avbrøt det aller meste, alt fra vareleveringer til bare det å komme seg på jobb. Alle deler av livet vårt ble rammet på en eller annen måte. Plutselig måtte vi lære oss å balansere livet med hjemmekontor, hjemmeskole, alle sammen sammen 24/7. Hvis noen ikke fikk med seg min utvalgte corona queen Maria, kan et lite sukk fra henne leses her.
Mens verden bråstoppet, var det likevel mange som kastet seg rundt og så muligheter. Tekstilfabrikker la om til å produsere munnbind, parfymeindustrien prioriterte helt andre dufter enn vanlig – nemlig desinfiserende væsker, og restaurantene la om til take away da gjester ikke gadd å besøke dem hvis de ikke kunne drikke alkohol til maten. Mange vil nå ha lært å skifte gear når det trengs, og vi har lært at vi er tilpasningsdyktige langt utover det mange kanskje tenker de er. Vi kan når vi må, og det er jo fint å få bekreftet.
Kortreist funker
Mindre systemer, bedrifter og leverandører har vist at det ikke er størrelsen det kommer an på. Muligheten til på bli kjent med fiskeren som leverer fisk til restauranten du foretrekker, eller til å bli kjent med menneskene bak garnet til genseren du gleder deg til å ta på når sommernettene i Norge er på sitt beste, åpner seg når vi kan ta del og bivåne om vi ønsker, hele kjeden og alle leddene, fordi systemet plutselig ikke er større enn at dette faktisk er mulig. Selv om en av de største driverne for å holde på med noe som helst, er å tjene penger, vil det kanskje åpne seg nye løp for produksjon av varer som foregår nærmere hjemme. Jeg skal selvfølgelig være forsiktig med ordbruken, men det må være lov å drømme om en tid hvor ikke grådighet er så fremtredende som i dag? Hvor idealisme får lov til å snike seg inn i regnestykkene.
Livet er ikke rettferdig
I løpet av krisen er det noen bedrifter som har gjort det eventyrlig bra og andre som helt har mistet grunnlaget for å drive. Vi vil nok komme til å leve en stund med nedlagte butikker og tomme lokaler før det meste tråkler seg til igjen og en ny normal er på plass. Men jeg kan ikke la være å tenke at det er vel mange aktører innen de samme bransjene. Mange frisører, caféer, klesbutikker, eiendomsmeglere, massasjestudioer osv. Er det behov for alle sammen? Det er litt stolleken over dette – hvem får plass videre og hvem skal ut?
Ansikt til ansikt
Selv om digitale løsninger er bra og vi har i det siste hatt usedvanlig god grunn for å lære oss å ta dem i bruk, har vi vel også lært at vi trenger nærhet. Videokonferanse erstatter tross alt ikke et fysisk møte mellom mennesker. De aller fleste jeg snakker med om dette i butikken, savner å være nær, de savner å klemme, de savner å ha barnebarn på fanget. Vi venner oss til nye måter å omgås på, men det er lov å savne det fysiske.
Å jobbe hjemmefra funker for mange, men ikke for alle. Det kan vel ikke sies å være like effektivt og kreativt som når man jobber i team, for de som gjør det? Men må vi, så kan vi, det har vi sett. I tiden fremover håper jeg at vi vurderer det ene opp mot det andre og kanskje går for en kombinasjon? For vi skal ikke glemme at noen ting bør sies, selges og løses ansikt til ansikt. For vår del mister vi noe av energien når jobben som vanligvis gjøres i Italia, plutselig må gjøres hjemmefra. Det føles litt som å jobbe i blinde. Men vi venner oss til nye rammebetingelser, og ser fort at f eks økonomien trives når reiser kanselleres.
Privatlivets fred
Tidligere skulle vi liksom dele alt. Dele bil, dele kontor, sitte i store kontorlandskap med head set (skrekk for meg som ikke klarer å filtrere ikke relevant innhold) Dele bolig, eller deler av bolig. Men hvem vil vel etter corona egentlig ha fremmede gående på kjøkkenet sitt? Eller dele taxi med fremmede, eller i det hele tatt dele noe særlig med andre etter at viruset tok over? Delingsmodellen som inntil nylig var svært så i vinden, er ikke så hot lenger. Kanskje er det å foretrekke egen bil fremfor offentlig transport i fremtiden? Det som for kort tid siden ble sett på som sløsende, ikke bærekraftig og egoistisk i storbyene, er nå snudd om til det motsatte – helt nødvendig for egen sikkerhet og uavhengighet. Kanskje kan vi forvente at privatlivets fred stiger i kurs mens verdien av delingsmodellen faller?
Cash is king
Hvis du som bedrift eller for så vidt også som privat, ikke allerede visste at du burde ha lagt litt til side for å tåle en støyt, så har du lært det nå. Den trygghetssøkende tilnærmingen til cash flow som resulterer i å aldri tømme kontoen og alltid sørge for å ha stappet en del kroner i madrassen, er helt klart modellen å følge også i fremtiden.
Vi savner å reise
Internettet er enormt, men føles likevel begrensende og lite når vi må tilbringe så mye tid der. Å hele tiden se det samme innholdet poppe opp, de samme annonsene (hei fra glasshuset…) og de samme påminnerne bidrar til en følelse av å sitte i et gedigent ekkokammer. Noe å huske når vi en dag kan vandre ut på reise igjen, at nettet tilbyr et snevert bilde av hva virkeligheten faktisk har å tilby. Ekte innsikt kommer av møter mellom mennesker, deling av ideer, av å være til stede og oppsøke svar på undring. Ikke ved å google dem. En cin cin for at vi snart kommer oss ut i verden igjen!
Tilbake til start?
Klesindustrien er hardt rammet av krisen vi befinner oss i, det skal vi kjenne på kroppen i lang tid. Butikkdrift slik vi kjente den viser seg likevel å kunne forsvares, men med nye spilleregler. Kanskje er dette tiden hvor e-commerce er viktigere enn noen gang og fysiske butikker uten nettløsning står igjen som ikke lønnsomme? Adferden vår forventes å endre seg etter corona, og de fysiske butikkene vil antagelig måtte innstille seg på lavere besøkstall fremover. Likevel tror jeg vi kan slå fast at de små butikkene er viktige faktorer for trivsel og et fargerikt mangfold i byene våre. Gårdeiere burde ønske dem velkommen som viktige bidragsytere.
Vi må antagelig i samlet flokk, både utleiere og leietagere, tilbake til tegnebordet. Mindre uavhengige butikker f eks vil antagelig ikke klare leieutgiftene i fremtiden. Spørsmålet blir om gårdeierne en dag vil se det strategiske i å tilby lokaler til overkommelige leienivåer for å være med på å fremheie mangfold. Eller i det minste se det givende i å samhandle seg frem til løsninger som kan fungere for begge parter. Kjedelige bybilder er vel ikke det vi ønsker. Og kjedelig blir det når butikkene bare er konforme kjeder.
Moderasjon
Til syvende og sist er jeg også opptatt av å tjene penger, for all del. Jeg vil gjerne tjene til eget opphold, til å lønne ansatte og til å ha kapital tilgjengelig for å investere i fremtidig vekst. Jeg digger vekst men er nok blitt litt bortskjemt etter å ha vokst jevnt siden oppstart for 7 år siden. I år får vi en dipp så det holder, men det vil for alltid være takket være coronaen og ikke dårlig dømmekraft på bakrommet. Jeg ønsker å komme tilbake til veksten vi hadde men ikke mer enn at jeg kan favne om bedriften, ha nok til å lønne ansatte og klare meg selv tålelig bra. Om det ikke er nok til å reise på langhelt til New York tre ganger i året, så er det helt ok for meg. Å avklare forventninger til hvilket liv vi ønsker og burde er kanskje modent nå? For ikke å glemme, en avklaring på hva vi faktisk trenger! Sistnevnte treffer meg selv som en boomerang. Jeg lever jo av at folk synes de trenger produktene mine! Men, intet for gitt, plutselig kan det snu og folk blir så moderate at de slutter å handle.
God lørdag!
