×

Forført av Firenze

Det beste ved Firenze, å bare la seg ledes hen. Noen ganger gjerne uten en plan, for det er små overraskelser overalt. Her er det så mange kloke hoder før oss som har satt tonen at man lett rives med, og ledes hen. Men likevel, for å holde orden på alt, deler jeg noen tips. Lo Struscio Fiorentino f eks. En bitteliten bok med en masse store opplevelser helt uteom det vanlige og utenom det forventede. En liten bok som, hvis du vil, tar deg tilbake til middelalderen og renessansen, og som muligens gjør dagen litt annerledes enn den var tenkt fra frokosten av.

Piazza repubblica med La Colonna dell’Abbondanza

Lo Struscio Fiorentino er en guidet reiserute, forklart og illustrert, med enkelhet og humor. Guiden begynner i byens eksakte sentrum, markert av The Column of Abundance eller Dovizia. Søylen ble reist i 1431 av Donatello, i pietra serena, en grålig sten som er å finne overalt i det sentrale Italia, og har en statue av Dovizia på toppen, symbolet på overflod. I det 18 århundre ble søylen flyttet til nasjonalmuseet i San Marco og ble erstattet av en statue av Giovan Battista Foggini. I 1956 kommer søylen tilbake i restaurert stand på sin rettmessige plass, nøyaktig der Firenzes sentrum befinner seg helt tilbake til romertiden. Forum Romanum i det romerske Firenze lå akkurat her.

Boken fortsetter med å opplyse om 56 interessante detaljer (no less), spesielle vitnesbyrd fra fortiden som fortsatt synes den dag i dag overalt byen. Og som forteller litt om opprinnelsen til noen vaner eller uttrykk som er typiske for florentinerne. Fordi formspråkene er født på torget. I Italia gjelder fortsatt å “scendere in piazza” som direkte oversatt betyr å tre ned på plassen. Det er jo ikke så rart at italienere er hakket mer sosiale enn oss her oppe i nord?

Tilbake til boken. Det er ikke den vanlige «gåturen» boken foreslår. Det vil ikke ta deg til Brunelleschis kuppel eller Giottos klokketårn, men til noen smug som de florentinske historiske arkivene forteller om. Og da skal da helst ikke ha det travelt, men heller øve deg på å observere og la inntrykk synke inn. Mange av “gåturene” foregår i umiddelbar nærhet til Piazza Repubblica.

Men først; kaffe

Er du først ved Piazza Repubblica, er et besøk på Café Gilli en hyggelig opplevelse. Byens eldste café. Og her er rutinen helt klar. Penga først, så kassadamen er første stopp. Deretter tar du med deg kvitteringen bort til disken og sloss med lokale italienere om baristaenes oppmerksomhet, lykke til med det. Det er faktisk helt utrolig hva de får med seg i all støyen. Jeg har for langst konludert med at de leser på leppene. Men; du skulle kanskje ha en dolce også, eller en liten panino hvis du tviholder på nordiske spisevaner? Da må du ut av kaffekøen igjen og bort til la signora som serverer ved kakedisken. Ikke bry deg om at du ikke helt klarer å uttale navnene på varene, de gir deg stort sett noe godt uansett. Så tilbake til kaffebaren og stå der!

Gilli har vært min kaffebar i hele mitt liv i Italia, dvs fra 1990, alle gangene jeg har vært inne i sentrum

Watch and learn tenker jeg ofte når jeg ser turister sitte ved bordene på de utallige caféene der, og betaler fire ganger så mye som de som står i baren. For å gjøre en lang historie kort, å ta en kaffe i Italia betyr å bestille en cappuccino om morgenen, en caffé (enkel espresso) eller en macchiato (espresse med en dæsj melkeskum) i 11 tiden, en caffé igjen etter lunch, og dermed basta. Melk i kaffen etter kl 12 sier man er dårlig oppdragelse. Og alle koppene inntas stående ved en kaffebar i nærheten.

Og så litt kunst kanskje?

Om turen videre ikke følger boken, kan f eks neste stopp være Museo Del Bargello 10 minutter unna Piazza Repubblica. Bargello er noe av det du ikke bør gå glipp av, det første som ble opprettet i Italia helt og holdent dedikert til middelalder- og renessansekunst. Et sted så vakkert og interessant at det nesten gjør vondt.

I 1865 ble bygningen renovert og museet ble etablert og ble dermed ett av de første nasjonale museene i Italia. Museet har hovedsakelig skulpturer av store navn som Michelangelo, Ghiberti og Donatello. I tillegg finner du emalje- og elfenbensgjenstander samt våpen, smykker og billedvev. Bargello museet er det viktigste museet i Firenze etter Gli Uffizi.

Giotto og Brunelleschi

Neste stopp kan gjerne være enda en 10 minutters gange unna, Piazza Santa Croce, dominert av basilikaen Santa Croce, er plassen en av de viktigste torgene i sentrum av Firenze. Langs den ene langsiden av plassen ligger nemlig Palazzo Piccolomini, ett av de aller første renessanse bygningene i byen, med en fasade dekorert med landskap og ornamenter i perspektiv. Selve symbolet på renessanse. Piccolomini slekten er fra Siena, byen som i lang tid var erkefiende med Firenze, og det at de hadde ett så viktig palazzo, var intet mindre enn en gedigen maktdemonstrasjon.

Palazzo Piccolomini ved piazza Santa Croce.

Santa Croce kirken, et skue i seg selv, med dekorert fasade i rød, hvit og grønn marmor, ikke helt ulikt fasaden på domkirken Santa Maria del Fiore, Il Duomo. Men på Santa Croce er det bare fasaden som fikk utsmykning, resten er terracotta tegl. Inni kirken åpenbarer noen av de vakreste frescomalerien seg av Giotto og Taddeo Gaddi.

Basilica di Santa Croce di Firenze, Hellige korsets basilika i Firenze, er fransiskanernes hovedkirke i Firenze. Dekorert fasade i grønn og hvit marmor men ellers uten noen form for dekor.

Til høyre for Santa Croce er inngangen til klosterbygningene, der den første klosteret fører inn i Cappella dei Pazzi. Brunelleschi (også kjent for å ha klekket ut ideen og gjennomføringe, til den store kuppelen på domkirken Santa Maria del Fiore) jobbet med dette fra 1430 til sin død i 1446, som et gravkapell for Pazzi-familien og kapittelhuset til franciskanerne. Kuppelen har vakre rosetter av Luca della Robbia, som også hugget ut Lettelse av St. Andrew (1445) over tredørene. Hans fire terrakottamedaljonger viser de sittende evangelistene, og de tolv tondiene til apostlene er i hvit keramikk på en blå bakke. To-etasjede Chiostro Grande, den store klosteret, ble designet av Brunelleschi. Ikke gå glipp av å se refektoriet, med Taddeo Gaddis enorme Siste måltid, og over det, Korsets tre. Scuola del Cuoio ble grunnlagt av klosteret i etterkant av andre verdenskrig, for å lære krigsforeldreløse barn en handel.

Palazzo dei Pazzi av Brunelleschi.

Giorgio Vasari

Herfra ville jeg begynt å trekke mot elven og først stoppet litt ved Palazzo Vecchio og Uffizi galleriene før en vandring over Ponte Vecchio står for tur. Men som alltid ellers i denne lille store byen, er det mye å si! Palazzo Vecchio var boligen til erkehertugen av Toscana, Cosimo de´Medici. Han flyttet hit etter en stund i Palazzo Riccardi Medici litt lenger opp i byen, noen stenkast unna Santa Maria del Fiore. Cosimo bodde i Palazzo Vecchio og hadde sine kontorer i Uffizierne. Uffizi ble til ufficio = kontor. Etterhvert flyttet han ut av Palazzo Vecchio og inn i Palazzo Pitti, på den andre siden av elven, oltr´arno (oltre al Arno, på den andre siden av Arno). Omårdet på den andre siden av elven heter Oltrarno den dag i dag. Men, med ny adresse på den andre siden av elven, hadde plutselig hertugen en liten vei å gå til jobben. Og på den tiden vi nå snakker om, var ikke gatene rene og pene som i dag. De var fulle av møkk, dyr og griseri, og hertugen ville ikke skitne til sine pene strømper og hyret defor inn kjendisarkitekten den gang, Giorgo Vasari, for å løse problemet. Dermed ble Ponte Vecchio overbygget med en privat korridor som går helt fra erkehertugens hjem, Palazzo Pitti, og rett inn i øverste etasje i Uffizierne. Korridoren heter Il Corridoio Vasariano (anlagt i 1564) etter arkitekten, og er et magisk stykke kunst og arkitektur i skjønn forening.

Jeg gjør gjerne et poeng av å studere denne korridoren nøye, følge den med blikket fra der den springer ut av øverste etasje på Uffizi galleriene, og videre over Ponte Vecchio. Det er når korridoren fortsetter etter broen, over på den andre siden, at det blir moro, for her går korridoren ikke lenger i en rett strekning mot Palazzo Pitti. Den går litt inn her og litt ut der for å skåne noen boliger fordi det her bodde venner av hertugen kanskje eller som på en annen måte hadde status nok til å slippe å få boligen gjennomboret av en korridor! Like før korridoren ender i Palazzo Pitti, sees korridoren anlagt rett foran fasaden til en liten kirke!

Oltrarno

Først over på den andre siden, er det en helt annen vibe. Her er alt litt mer avslappet og en kultur for håndverk og tradisjon preger området. I alle de små gatene på kryss og tvers mellom Palazzo Pitti og Via Maggio er det fortsatt den dag i dag en masse små verksteder i drift.

Her restaureres det som restaureres kan, og inne på verkstedene kan det virke som omm tiden har stått stille siden Cosimo de´Medici antagelig stakk innom og diskuterte et nylig bestilt verk kanskje? Hele området preges av mindre kafeer, restaurante rog enkeltstående butikker, så det er bare å ta beina fatt og vandre gatelangs med blikket opp vel og merke! Det ene dekorerte palazzo etter det andre åpenbarer seg ettersom området utforskes. Via Maggio er en av hovedgatene og palazzoene er nydelig dekorert. Ned mot elven, kan man gjerne svinge til venstre ved Ponte alla Trinita, da vandrer man langs elven et stykke. Nydelige bygninger preger bildet seg på begge sider av elven.

Lungarno Corsini på “bysiden” sett fra Lungardo Guicciardini på Oltrarno-siden

Sving ned til venstre ved neste bro, Ponte alla Carraia. Via Santo Spirito er første kryssende vei, hold venstre og gå forbi tre av mine favoritter, den ene til aperitivo og de to andre til middag. Il Santino til aperitivo er et hull i veggen med lett servering av enkle antipasto retter sammen med hva det måtte være man ønsker i glasset før middag. Det er alltid masse mennesker på Il Santino, men likevel, alltid plass til noen til.

Il Santino

Il Santo Bevitore til middag er aldri feil, ligger rett ved siden av aperitivo-hullet i veggen, og serverer nydelig mat! Bestill bord, for det er sjelden de tar imot på impuls.

Fortsett Via Santo Spirito bort til Via Maggio igjen, kryss og legg merke til den lille grønnsaksbutikken på hjørnet. Vi kaller den “smykkebutikken”. Verdens nydeligste frukt og grønt kuratert som om det skulle vært en utstilling, og priser deretter. Men verdt det, for det finnes ikke mange av denne kaliber utsalg igjen, selv ikke i Firenze. Litt videre holder en annen favoritt til, Trattoria Camillo. Restauranten drives i dag av Chiara, søsteren til Francesco som tilfeldigvis er vår olivenbonde, for oljen hans, og den de bruker på Camillo selvfølgelig, har vi for slag i butikken vår! Menyen på Camillo er tradisjonell toskansk og alt er godt! Buon appetito! Men her som alle andre steder, bestill bord.

Trattoria Camillo

Kunst og nightcap

Etter middag er det hyggelig å tusle bort til Piazza Santo Spirito hvor kirken til Brunelleschi ruver i sin nakenhet på den ene siden, og renessansearkitektur på de tre andre sidene, og trær og en fontene i midten; den eneste piazzaen i sitt slag i Firenze. En piazza i Firenze er veldig annerledes enn de f eks er i Roma. Akkurat som arkitekturen i renessanse er veldig annerledes enn arkitekturen under barokken.

Piazza Santo Spirito

Det yrer av liv på plassen fra tidlig til sent, masse unge mennesker som aldri ser ut til å gå lei av å bytte ut søvn med nightcaps. Og er det det siste man er ute etter, er et godt tips å klatre opp alle etasjene til loggia terrassen på Palazzo Guadagni. Utsikten overgår det meste, og stedet er rett og slett bare veldig kult. Verdt strevet med alle trappene.

La terrazza del Palazzo Guadagni

Da er dagen omme og en spire til nysgjerrighet på å oppleve mer, er kanskje sådd?

God planlegging til de som ønsker seg til denne deilige lille byen man dekker til fots på kryss og tvers i løpet av noen timer, byen som forfører mennesker på en mange ganger, uforklarlig måte. Ved spørsmål om nettopp hvorfor man blir så betatt av denne byen, er mange litt usikre på hva de skal svare. Det bare er sånn. Det er summen av alt som utspiller seg i Firenzes små bydeler, på piazzaene, på caféene, i museene og ikke minst i gatene, som gjør at Firenze er elskeren du aldri blir lei av å bli forført av.

God lørdag!

2022 © Idea Design AS