×

Feelgood faktorer

For noen år siden hadde vi en idé dugnad for å definere produktene våre på et følelsesmessig plan. Hva leverer vi? Hva ønsker vi å levere? Hvilke problemer løser vi? Hvilken følelse vekker produktene våre hos kundene? Hva assosieres vi med? Det ordet vi likte best å bli assosiert med, var feelgood. Og selve feelgood-følelsen har vært en personlig greie for meg de siste årene. I løpet av det siste året har små gleder og feelgood faktorer fått en ny mening. Jeg er om mulig nå enda mer opptatt av å ha greier rundt som gir meg et kick og en skikkelig god følelse, enn før. Det er heller noen få gode enn mange halvgode som nå gjelder enda mer enn før. De aller fleste rundt meg virker happy bare de kommer seg ut på tur akkurat som om naturen fikser alt for dem. Sånn er det ikke for meg. Det er helt andre greier som fyller på hos meg.

Små gleder

Duft har alltid vært et stort tema for meg. Jeg har ikke alltid måttet ha en spesiell duft å bruke hver dag, men jeg har alltid vært bevisst på hva som for meg har fremstått som gode dufter. Jeg vet at duft er personlig, og at vi fornemmer og opplever en og samme duft på forskjellige måter.

Helt fra jeg var i tidlige tenår og ønsket å dufte meg litt opp, har jeg falt for de samme ingrediensene. På duftspråket heter det noter – toppnoter, hjertenoter og basenoter. Det er toppnotene som forfører, hjertenotene som knytter bånd og basenotene som stimulerer lysten på mer. På den måten at de avtar akkurat så mye at fornemmelsen av en duft ikke blir helt borte, men den minner hjernen på at den vil ha påfyll.

Egen duft føyer seg inn i rekken av morsomme prosjekter å se tilbake på

Da vi besøkte Grasse i forbindelse med utviklingen av egen duft, var det med ørene på stilk og godt med tid, for her var det mye å lære. Claudine i Parfum & Projet som bistod oss i utviklingen og ferdigstillelse av duften vår, fortalte levende fra sitt liv som parfumeur hos flere av de store husene i Frankrike. Fragonard f eks, en annen av mine mange små gleder i livet.

På et marked i St. Tropez for mange år siden, fant jeg noen små Fragonard skåler som skildrer 6 enkle forsetter, eller oppskriften på et godt liv?

Claudine dukket ikke bare plutselig opp, og ikke hadde jeg mange bekjentskaper innen parfymens verden heller. Men to personer hadde jeg på lager, som jeg visste drev med dufter. Det er Marina Sersale og Sebastián Alvarez Murena i Italia. De står bak Eau d´Italie som jeg oppdaget en gang jeg streifet innom et ikke helt ukjent sted i Positano, Le Sirenuse. De tilbyr Marina og Sebastian´s produkter i hotell shop´en så klart fordi Marina er søster og svigerinne til dagens drivere. Jeg kontaktet dem i 2014 fordi jeg ønsket å ta Eau d´Italie til Norge, men der hadde søte Emilie på Vinderen Parfymeri kommet meg i forkjøpet, og hadde allerede disse deilige velduftende produktene på plass.

Tiden gikk og jeg kastet meg ut i en masse annet, og kontakt ble på ny tatt i 2017 da jeg ville utvikle egen duft, og spurte om de kunne tenke seg å bistå. De takket for tilliten men hadde ikke tid, og anbefalte meg å kontakte Claudine i Grasse. Kontakt ble tatt og dialog etablert, og nesten et år senere, var min egen duft på plass. Vi kunne strengt tatt utviklet flere produkter på oppskriften som nå er min og bare min, men det er nok viktig å gå opp noen grenser for hva vi skal bruke tiden vår til. Bli ved din lest er det noen som sier…

Claudine med sine skap fullt av hemmeligheter og langsomme opplevelser

Tilbake til Roma, og Marina og Sebastián. De er også velsignet med skaperglede og kreativitet, og har i tillegg til Eau d´ Italie utviklet et nytt produkt, under navnet ALTAIA. Da jeg ble oppmerksom på hva det står for, fikk jeg nesten frysninger, romantiske altså. ALTAIA står for A Long Time Ago In Argentina. For øvrig ett av få land høyt oppe på min bucket list! Da jeg var 12 år drømte jeg om å være Eva Perón og brukte armlenene på sofaen hjemme som hest og sang Don´t cry for me Argentina mens jeg forestilte meg at jeg red uten sal på Pampasen i Argentina.

Marina og Sebastián fascinerer meg, uten at jeg egentlig kjenner dem. Men det skinner gjennom at de er to smilende og rause sjeler, som oser varme og godhet. Og så virker det som om kjærligheten de deler er så intens og så dyp, og når sånt streifer meg blir jeg alltid rørt og litt melankolsk. Å tenke på dem er litt som å se for seg en film. Marina Sersale er født og oppvokst i Roma, med italiensk far og engelsk mor. I hele sin oppvekst, pendlet hun mellom Italia og England, mens hun bygget seg en karriere innen dokumentarfilm.

Sebastián Alvarez Murena er født i Buenos Aires, Argentina og hans familie er i all hovedsak forfattere og skribenter. Etter å ha bodd i Argentina, Spania og Sveits, slo han seg ned i Roma hvor han erbeidet som journalist. I 2001 møter han Marina.

De faller hodestups forelsket i hverandre, gifter seg og i 2004 slår de sine pjalter sammen og etablerer Eau d’Italie, en eksklusiv samling dufter, til kropp og hjem, hver og en inspirert av Positano og deres favorittsteder i Italia. Bare dette bakteppet får meg til å bli svimmel av Italia-lengsel.

I 2012 fikk de plutselig innblikk i begivenheter som hadde funnet sted i Argentina, flere århundrer tidligere som viste seg å knytte de to familiene sammen. Dette ble starten på deres nye duftlinje, ALTAIA. I tillegg til å nyte min egen duft, nyter jeg også By Any Other Name fra ALTAIA serien. Den er så god at jeg kunne, som min kjære venninnne Anne i Italia ville sagt, drukket den til frokost.

En kjærlighetshistorie av de sjeldne

When in Italy

Mens tankene våre er i Italia, mimrer jeg om de gangene jeg pleide å være i Italia, og det stort sett dreiet seg om jobb og begredelig lite tid til annet, og særlig ikke til å ligge langflat på en brygge i vannkanten et sted syd i Toscana. Men noen ganger har anledningen dog budt seg, og skulle den by seg igjen, ville jeg gjort nesten hva som helst for å tilbringe noen dager og netter på ett av noen få steder i verden som virkelig får opp pulsen; Il Pellicano ved Porto Ercole på halvøya syd for Grosseto, Monteargentario.

Helt enkelt paradis på jord

Marie Louise Sciò er dagens eier og driver, og gjør ikke en ting feil! Feelgood faktoren er så høy her inne at prisen glemmes. Her møter jeg også en annen av mine favoritter; Lisa Corti puter, duker og effekter er å finne overalt på dette hotellet som begynte som et privat hjem med et hypersosialt vertskap som dekket til venner og venners venner så ofte det lot seg gjøre. Dette utspilte seg i 60 årene og begrepet la dolce vita ble flyttte fra Trevi fontene til Porto Ercole, og fotograf Slim Aarons foreviget det hele – villaen, livsstilen, familien og gjestene, som siden er å finne i innbundet utgave i boken om Il Pellicano som kan kjøpes på Issimoissimo. En innertier er å ha boken liggende når reiselysten tar overhånd. Det funker å rømme inn i skildringene og overlate resten til fantasien. Og det koster ingenting.

Om å akseptere tingene som de er

Vi kan klage og syte så mye vi vil, men til hvilken nytte? Kan det i steden være noe å lete i egen bakgård og se hva som ligger der av oppdagelser, opplevelser og gleder? Og være fornøyd med det. I Norge har vi det bedre enn de fleste medborgere på jorden. Vi er friere enn mange andre jeg kjenner lenger syd i Europa. Vi har et sugerør inn i oljefondet og blir plukket opp hvis vi snubler. Vi har det nesten for godt til å være sant. Likevel klager vi.

For egen del har det siste året vært en slags befrielse. Jeg har for første gang i livet ikke gått rundt med dårlig samvittighet over å ikke være sosial(i andres øyne).

Det fine med corona er at verden bremset farten og jeg følte det lettere å puste. Det har ikke vært et enkelt år, for all del, men utfordringer er hjernegymnastikk og skader ingen. Jeg har absolutt ikke mindre å gjøre, tvert i mot, men jeg gjør det på en annen måte. Jeg nyter små gleder i hverdagen og lar noen få gode ting erstatte store oppdagelser langt unna. En stund til i hvertfall.

God lørdag.

2021 © Idea Design AS