16. januar i år døde Heidi, en kjær og umistelige støttespiller, etter at hun plutselig og uventet ble syk. Alle tanker går til familien hennes som elsket henne og som hun elsket tilbake.
1. februar, en kald vinterdag med et kjærkomment opphold i det dårlige været, med et lys så vakkert, helt i Heidis ånd, en himmel så høy og åpen at jeg følte det var en mening med det akkurat den dagen, ble hun bisatt fra Ullern kirke med alle som hadde henne kjær og nær, til stede. Det var ikke en ledig plass å finne, kirken var fylt til randen. Heidi drysset sitt magiske støv over veldig, veldig mange. Jeg tror alle er enige i at verden aldri blir den samme igjen.
Hun hadde en magisk, nesten hypnotiserende effekt på mennesker, meg selv inkludert. Hun hadde et blikk. Hun så mennesker i øynene når de snakket sammen, hun lyttet, hun ventet tålmodig på at den andres argument var ferdig før hun svarte. Hun var av typen som spurte «vil du vite hva jeg tenker?». Heidi var empatisk, høflig, respektfull, myk og smidig, generøs og omsorgsfull. Listen over superlativer som passende beskriver Heidi, kan fort bli lang. Noe av det som peker seg litt ekstra ut, i relasjonen jeg hadde med Heidi, var hvordan hun styrket min selvtillit. Hun fikk meg til å føle meg stor og sterk.
Heidi Kierulf Lorck har vært min trofaste følgesvenn og fotograf gjennom 9 år. Vi møttes i 2015 da jeg lette etter en fotograf som skulle ta alle bilder ute og inne, til nettbutikk, katalog og markedsføring. Det var kjærlighet ved første knips, og et fortrolig og kreativt forhold var født.
En liten serie testbilder skulle bli begynnelsen på et samarbeid som har generert titusenvis av bilder og gjensidig glede over å jobbe sammen. Nå er Heidi borte, og vi skal ikke ta flere bilder sammen, og jeg skulle gitt alt for at det varte lenger, om enn bare for at jeg kunne fortsette å ha Heidi nær.
Hennes nærvær var alltid beroligende. Jeg hadde alltid en følelse av at uansett hva det var vi skulle, så kom det til å gå bra, sammen med Heidi. I de 9 årene vi jobbet sammen og utviklet et nært og utrolig fint vennskap, har jeg ikke opplevd henne annet enn on top of her game, på tilbudssiden, med løsninger for hvert lille eller store problem som dukket opp, og alltid med et smil.
Helt fra starten kjente jeg på en tilhørighet til Heidi. Et slags behov for henne. Det var så mange ganger på mine veier at jeg fant noe jeg måtte dele med henne. Et sted jeg var. En ny location. En vegg. En trapp. Jeg knipset og sendte henne på sms. Og hun gjorde det samme til meg. Vi drev fotoproduksjonen min sammen. Hun bidro på alle plan, med innspill, tanker og ideer, med latter og røverhistorier. Innimellom slagene våre kunne vi le oss i hjel, prate alvorlig og gråte en skvett over livets mange skjær som vi begge kunne støte på i perioder. Og vi kunne være helt stille, sammen. Vi likte også, begge to, å gå ned i puls, og bare observere de gangene vi var på tokt.
For noen år siden tok vi med hele teamet på fotoproduksjon til Firenze. Vi bodde nydelig og fotograferte det meste der, men vi var begge to litt som småjenter som ivret etter å se mer! Så vi lette etter og fant, noen ganger helt tilfeldig og andre ganger delvis planlagt, magiske steder å fotografere, og Heidi ledet an i søkene og ba oss plutselig stoppe her og der, for «jeg tror det er noe der inne vi skal se».
I løpet av oppholdet hadde vi daglige latterkramper og uendelig mye moro. Heidi var så betatt av stedet vi bodde. Hun sa at hun kom til å nekte å reise derfra. Og forklarte hvordan samtalen med Thomas kunne utarte seg. «Thomas, jeg har endelig funnet stedet vi kan slå oss ned. Jeg blir her, finner litt ut av ting, mulig jeg tar et italienskkurs, så kommer du og jentene ned. Vi kan bare ikke ikke bo her. Jeg lover deg Thomas, det er her vi skal bli gamle».
Heidi stod bak kamera og har knipset absolutt alle bilder vi har tatt siden starten med klær i 2015 og frem til og med sommerkolleksjon som er ute nå. Bildene fra shoot´en vi gjorde i august i fjor, på vakre Bogstad Gård og på garntørkeriet i Son, hvor vi elsket å ta bilder fordi lyset der er så spesielt, blir stående som helt spesielle og ekstra fine. En serie bilder Heidi ikke rakk å se publisert fordi de var planlagt fra 1. februar, dagen hun ble bisatt. Nå blir det ikke flere bilder. Nå skal vi leve på minnene, og kjenne Heidis nærvær, savne henne, drømme om at hun plutselig er der, tilbake fra en av sine omveier hvor hun kanskje kunne snuble over et eventyr. For man vet jo aldri. Hun forklarte seg selv litt som en sommerfugl, som bare må ut og fly. Sommerfuglreferansen forklares her.
Jeg lyser fred over Heidis minne og sender de varmeste tanker til Mia og Julie som hun alltid snakket om, og til Thomas, som hun elsket dypt og ville bli gammel sammen med.
Takk for alt du betydde for meg, og for oss, Heidi.
