Sikker betaling med Klarna
Sommeren har ikke helt sluppet taket, og høsten har ennå ikke bestemt seg for å komme. Hagen er fremdeles grønn og frodig. Blomstene blomstrer som om ingenting er i ferd med å ta slutt, frukten henger tung på grenene, og druene trenger fortsatt litt mer sol.
Men ser vi ordentlig etter, er noe i ferd med å forandre seg.
Et blad har fått en gul kant. En valmue har mistet kronbladene og står igjen med den vakreste frøkapselen. Ferskenene har fått røde kinn. Artisjokken folder seg langsomt ut. Og sommerfuglene virker nesten enda mer synlige nå, der de sitter stille på sensommerens blomster.
Det er de små tegnene. De som er så lette å gå forbi.
Å se etter
Vi lever jo mye av livet vårt med blikket rettet mot det som kommer.
Neste uke. Neste reise. Neste prosjekt. Det som skal gjøres før fredag. Det vi skal rekke før høsten, før jul, før året er omme.
Og så står naturen der og gjør akkurat det motsatte. Den skynder seg ingen steder.
Et eple bruker den tiden et eple trenger. Druene modner når de er klare. En blomst åpner seg uten å vite hvor lenge den skal vare.
Det er selvfølgelig lett å romantisere naturen. Men likevel tror jeg det finnes noe å hente der.
En påminnelse om at ikke alt behøver å gå fortere. Og kanskje også om at det vi retter oppmerksomheten vår mot, på en eller annen måte blir større.
Går vi en tur mens vi tenker på alt vi skal gjøre når vi kommer hjem, har vi gått en tur. Og her kjenner jeg meg veldig igjen.
Men stopper vi ved en hekk fordi det sitter en sommerfugl der, kjenner på en solvarm fersken eller oppdager at druene vi har gått forbi hele sommeren plutselig er blitt tunge klaser – da har vi vært til stede på turen.
Det er en liten forskjell.
Men kanskje ikke så liten likevel.
Mellom sommer og høst
Jeg har tatt mange bilder de siste dagene.
Ikke fordi jeg hadde tenkt å fotografere noe spesielt. Snarere fordi jeg stadig oppdaget noe jeg hadde lyst til å huske.
En artisjokk. En plomme. En håndfull druer. Erteblomster som fortsatt holder stand. Rosa hortensia med en sommerfugl midt i alt det rosa. Helt alminnelige ting. Og kanskje er det nettopp det som gjør dem så fine.
For vi trenger ikke alltid reise langt eller oppleve noe ekstraordinært for å kjenne at en dag har vært rik. Noen ganger holder det å gå litt saktere gjennom den.
Se opp. Se ned. Stoppe ved noe man vanligvis ville gått forbi.
September er en fin måned å øve seg på akkurat det.
Den ene årstiden ligger fortsatt igjen i hager, parker og i naturen mens den neste så vidt har begynt å vise seg.
Og midt imellom finnes disse dagene. Fortsatt varme, fortsatt grønne. Men med et lite drag av høst i luften.
Note to self: Kanskje skal vi ikke skynde oss videre riktig ennå. Kanskje skal vi bare være her litt.
God søndag med blikket hit og dit 🙂
