Om fremtiden vi ikke kan forutsi, drømmene vi ikke skal gi slipp på – og kunsten å finne glede i det som er akkurat nå.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg synes verden har blitt et litt rart sted å legge planer i. Det startet vel etter covid, da det plutselig var ville Vesten stemning etter at verden gjenåpnet og alle piler pekte oppover.
Men så, etter det, lever vi vel i en tid hvor det meste ser ut til å være i bevegelse. Kriger, økonomisk uro, politiske omveltninger og en teknologisk utvikling som går så fort at vi knapt rekker å forstå hva den innebærer før noe nytt har overtatt. Kunstig intelligens er allerede i ferd med å endre arbeidslivet slik vi kjenner det, og yrker vi for få år siden trodde var trygge, er kanskje ikke det likevel.
Samtidig fortsetter vi å gjøre det mennesker alltid har gjort. Vi planlegger ferier, pusser opp hus, starter bedrifter, forelsker oss, får barn og barnebarn, og forsøker å forestille oss hvordan livet skal se ut om fem eller ti år.
Det er jo dette som er livet. Vi kan ikke sette det på vent til verden har bestemt seg for å bli mer forutsigbar.
Men hvordan skal vi egentlig forholde oss til fremtiden når vi ikke aner hva den bringer?
Drøm stort, har vi alltid sagt
Jeg kom nylig over en artikkel av Arthur C. Brooks, professor ved Harvard og en mann som har viet mye av sitt arbeid til å forstå hva som gjør mennesker lykkelige.
Han stiller et interessant spørsmål: Er det egentlig så klokt å oppfordre alle til å drømme stort? Vi har jo nærmest fått det inn med morsmelken. Følg drømmene dine! Sikt mot stjernene! Alt er mulig hvis du bare vil det nok! Og det er jo en besnærende tanke.
Men kanskje har vi også gjort oss selv en bjørnetjeneste ved å knytte så mye av vår fremtidige lykke til noe vi ennå ikke har oppnådd? Og kanskje aldri kommer til å oppnå?
Den riktige jobben. Det store huset. Den perfekte kroppen. Den neste forfremmelsen. Økonomisk frihet. Et liv som på et eller annet tidspunkt skal falle fullstendig på plass.
Men når er egentlig godt nok godt nok? Og hvem bestemmer hvor listen skal ligge?
For hva skjer med oss dersom vi aldri kommer dit vi hadde tenkt? Skal vi da betrakte oss selv som mindre vellykkede? Eller kan vi tillate oss å være fornøyde med det livet vi faktisk har skapt, selv om det ble annerledes enn vi forestilte oss?
Og kanskje aller viktigst: Hva går vi glipp av mens vi hele tiden strekker oss etter noe mer?
To generasjoner, samme usikkerhet
Jeg tenker mye på forskjellen mellom å være ung i dag og å være ung da jeg selv var det.
Da jeg vokste opp, opplevdes verden på mange måter mer oversiktlig. Man tok en utdannelse, fant seg en jobb, etablerte seg og bygget gradvis et liv. Det var selvfølgelig ikke så enkelt for alle, og verden var slett ikke uten problemer den gangen heller. Men fremtiden hadde kanskje en tydeligere form. Og kanskje et smalere spekter å velge fra?
I dag møter unge mennesker et helt annet landskap.

De skal velge utdannelse uten å vite hvilke yrker som vil eksistere om ti år. De skal etablere seg i et boligmarked som for mange virker uoppnåelig. Og de skal finne sin egen vei i en verden hvor de hele tiden blir eksponert for andre menneskers tilsynelatende vellykkede liv.
Jeg kan godt forstå at det er vanskelig å vite hva man skal drømme om.
Men jeg tror heller ikke vi som er kommet litt lenger i livet, er så forskjellige.
For også vi står overfor en fremtid vi ikke kjenner. Kanskje skal vi trappe ned, skifte retning, finne en ny rolle eller rett og slett finne ut hvem vi er når det som har fylt så mye av hverdagen vår, ikke lenger skal gjøre det.
Det er en ganske stor øvelse, det også.
Og kanskje er det nettopp her de unge og vi litt eldre kan møtes. I erkjennelsen av at ingen av oss egentlig har noen garanti for hvordan livet skal bli.
Kanskje skal vi drømme annerledes?
En av tankene jeg tok med meg fra Brooks, er at det finnes en vesentlig forskjell mellom det vi ønsker å oppnå, og det vi ønsker å være.
Det første handler gjerne om resultater. Karriere, penger, anerkjennelse og alt det vi kan måle og sammenligne.
Det andre handler om noe langt mindre håndfast.
Å være et menneske andre har glede av. Å ha tid til dem vi er glad i. Å være nysgjerrig. Å lære noe nytt. Å bidra med noe meningsfullt. Å kjenne at dagene våre har innhold.

Og det interessante er at forskning på livstilfredshet peker mot at nettopp disse indre målene har større betydning for varig trivsel enn jakten på ytre suksess.
Det betyr selvfølgelig ikke at vi skal slutte å være ambisiøse eller være opptatt av å tjene til livets opphold.
Jeg har tenkt litt på dette i forbindelse med min egen livssituasjon.
Da jeg startet Stories by Kine for snart fjorten år siden, var det med stor skapertrang, mange ideer og et sterkt ønske om å bygge noe eget. Jeg hadde nok ingen klar forestilling om hvor veien skulle føre, men jeg visste at jeg hadde lyst til å skape noe jeg kunne være stolt av, og leve av.

Og slik ble det mange år med utvikling, nye produkter, spennende møter, reiser, oppturer og nedturer. Og ikke minst veldig mye arbeid.









Jeg ville skape noe. Og jeg ville lykkes med det.
Men det interessante er hva som skjer når man etter hvert begynner å stille seg litt andre spørsmål.
Ikke nødvendigvis hva mer kan jeg få til?, men hva har jeg egentlig lyst til å bruke tiden min på?
For min egen del handler det nå om å gi større plass til noe av det som hele tiden har vært drivkraften bak Stories by Kine: nysgjerrigheten, historiene, menneskene og gleden ved å oppdage og formidle.
Jeg har fremdeles mange ideer og drømmer. Heldigvis! Men jeg kjenner ikke lenger det samme behovet for at alle skal bli til store prosjekter eller målbare resultater.
Kanskje er det slik ambisjonene våre endrer seg gjennom livet.
Først vil vi gjerne bli noe. Så vil vi skape noe. Og etter hvert blir det kanskje vel så viktig å være noe for noen. Jeg synes det er en ganske fin utvikling.
Og jeg tror ikke nødvendigvis den har så mye med alder å gjøre. Kanskje handler den mer om erfaring. Om å forstå at det finnes mange måter å lykkes på, og at det vi betraktet som suksess for tjue år siden, ikke behøver å være det samme i dag.
Eller noe enda bedre
Brooks trekker frem en formulering jeg likte spesielt godt.
Når vi setter oss et mål, kan vi legge til fire små ord:
Eller noe enda bedre.
Tenk litt på det.
Jeg skal bli det jeg har drømt om. Eller noe enda bedre.
Jeg skal skape det livet jeg ser for meg. Eller noe enda bedre.
Jeg skal reise dit jeg alltid har ønsket meg. Eller kanskje oppdage et sted jeg ennå ikke vet finnes.
Det er noe befriende ved å gi seg selv tillatelse til å endre kurs.
Vi er jo så flinke til å lage planer. Og noen ganger nesten enda flinkere til å holde fast ved dem, selv når livet forsøker å fortelle oss at vi kanskje burde velge en annen vei.
Jeg tror det krever en egen form for mot å slippe taket i en gammel drøm. Ikke fordi vi har mislyktes, men fordi vi har forandret oss. Og det synes jeg vi skal ha lov til. Enten vi er 25 eller 65.
Det store i det lille
Jeg har alltid vært opptatt av de små opplevelsene. Et vakkert dekket bord. En god samtale. Et håndverk som har fått ta den tiden det trenger. Et lite hotell hvor noen har tenkt på detaljene. En skjorte som bare blir finere jo mer den brukes.









Kanskje er det derfor jeg også liker tanken på å leve litt saktere. Ikke nødvendigvis gjøre mindre, men være mer til stede i det vi faktisk gjør. For det er så lett å utsette gleden. Når vi bare har fått orden på ditt og datt. Når vi har nådd dét målet. Når vi får bedre tid. Når verden har roet seg litt.
Men hva om verden ikke roer seg med det første? Skal vi da vente med å leve?
Jeg tror vi må øve oss på å glede oss over det som finnes her og nå, samtidig som vi beholder nysgjerrigheten på det som kommer. Vi kan ha store drømmer uten å gjøre oss avhengige av at de går i oppfyllelse akkurat slik vi hadde forestilt oss. Vi kan arbeide mot noe uten å glemme å se oss omkring underveis. Og vi kan faktisk være lykkelige selv om ikke alt er avklart. Dette lærer vi litt etterhvert i livet, i hvertfall var det sånn for meg.
Hva vil vi egentlig bli husket for?
Det er et spørsmål jeg synes blir stadig mer interessant med årene. Ikke hva vi har oppnådd, hvor mye vi har tjent eller hvor mange steder vi har besøkt. Men hvordan vi har vært mot andre mennesker. Om vi var rause. Om vi var nysgjerrige. Om vi stilte opp. Om vi tok oss tid. Om vi bidro med noe godt, stort eller lite.
Og kanskje er det nettopp dette vi burde snakke mer med de unge om også. Ikke bare hva de skal bli, men hvem de ønsker å være.
For arbeidsmarkedet kan endre seg. Planene kan ryke. Verden kan ta en helt annen retning enn vi hadde forestilt oss. Men evnen til å være et godt medmenneske, lære, tilpasse seg, skape og finne glede i det nære – den vil vi alltid ha bruk for.
Den unge som står foran livet, trenger ikke vite nøyaktig hvor hun skal ende. Og den eldre som har levd en stund, trenger ikke fortsette i samme retning bare fordi det var den hun en gang valgte. Begge har lov til å ombestemme seg. Begge har lov til å drømme.






Og begge har lov til å oppdage at lykken kanskje finnes et helt annet sted enn de først hadde forestilt seg. Så jeg har ingen planer om å slutte å drømme. Tvert imot.
Men jeg tror jeg vil bruke litt mindre tid på å forestille meg nøyaktig hvordan fremtiden skal se ut, og litt mer tid på å fylle dagene med det som betyr noe her og nå, et litt slitt begrep kanskje. Likevel, det er akkurat nå jeg kan råde over og velge for.
Og skulle livet overraske meg med en annen retning enn den jeg hadde tenkt? Ja, da kan det jo hende at det blir noe enda bedre.
God søndag!
Kine
Inspirert av Arthur C. Brooks’ refleksjoner om drømmer, mål og livsglede, publisert på norsk i Demos 22. oktober 2026.
Et lite spørsmål til slutt:
Har drømmene dine forandret seg med årene? Og er det kanskje noe du drømmer om i dag, som du aldri ville forestilt deg for ti år siden?
Et lite tips fra meg – Demo
Artikkelen som inspirerte dette søndagsbrevet, leste jeg hos Demo, en ny norsk avis som jeg har fulgt med interesse helt fra starten.
Jeg var selvsagt en av de som bidro med noen kroner da initiativtakerne forsøkte å samle nok støtte til å realisere ideen. Jeg likte tanken på et nytt redaksjonelt tilbud, og hadde lyst til å heie det frem.
Og avis ble det!
Siden har Demo også utviklet et knippe aktiviteter og arrangementer som byr på nettopp det jeg synes vi trenger mer av: kunnskap, perspektiver, interessante samtaler og litt allmennyttig påfyll.
For min egen del er dette noe jeg har savnet. Etter mange år hvor det meste av oppmerksomheten har dreid seg om jobb og bedrift, kjenner jeg hvor godt det er å åpne døren til andre temaer, nye tanker og mennesker som har noe interessant å fortelle.
Kanskje er det også en del av det å drømme annerledes. Å gi nysgjerrigheten litt større plass i livet.
Du kan lese mer om Demo og hva de tilbyr på nettsidene deres.