Nesten som en symfoni, bygger våren seg opp mot sommer. Så full av vakre små gjenoppdagelser og minner. Hvis vi sier at året er en bok, med 12 kapitler, så er kapittel 5 eventyret om mai måned, og kanskje det kapittelet jeg liker best. Mai er nemlig måneden hvor de beste minnene fra barndommen gjenoppleves. Minnene handler stort sett om små turer ut i det fri for å se hvilke blomster som dukker opp. Minnene fra blomsterkransbinding, blomsterpressing, og senere minner fra da jeg lagde kort av pressede blomster. Disse syslene gjentok seg år etter år, og jeg gjør det gjerne fortsatt den dag i dag.
Naturens standhaftige gang
Til samme tid og på samme sted, hvert år, dukker mine kjære vår- og sommerblomster opp. Tilsynelatende likegyldige over alt som foregår rundt dem. Det får meg til å tro på fremtiden, for uansett hvor mye galt vi åpenbart gjør, skal vi tro alt det vi leser, så summer biene, blomster titter frem og mye er som det alltid har vært.
Mai er måneden med fridager, og for en gangs skyld har vi utnyttet dette ved å flytte ut på landet og pendler mellom jobb og barndomsminner. På den måten får vi i pose og sekk, for hjulene i butikken skal rulle, inneklemte dager eller ei. Slag på kasse er som slag fra hjertet – helt nødvendig for oss på vår vei videre mot fremtiden som vi ikke kjenner, men som vi tross alt tror på.
Bestemor og de åtte ungene
Vi, mine søsken og jeg, og alle våre fettere og kusiner, vi tellet til sammen 8 stykker som hang sammen som erteris, var heldig som hadde et sted hvor vi kunne samles fra skoleslutt til skolestart hver sommer. I tillegg hadde vi vår mormor/farmor som alltid var der med sin tilstedeværelse, sin omsorg, sin interesse for alle oss som løp rundt fra tidlig til sent. Vi forsvant ut dørene etter frokost, og var over alle hauger hele dagen helt til vi hørte en av to bjeller klinge. Det betød formiddags hvis de ringte sånn midt på dagen og middag hvis vi følte at det hadde gått mange timer siden vi sist så noen av foreldrene våre, eller mormor/farmor.
Vi møtes gjerne på tunet utenfor der vi nå holder til. Dagen begynte kanskje med at vi spilte boksen går på tunet, eller vi lekte gjemsel og gjemte oss på loftet over låven. Dagene fortsatte i skogen hvor vi krøp i rørene hvor små bekker rant under veier, helt naturlig for oss da vi var små. Vi løp hjemom for å hente håndklær før vi løp videre ut på klippen for å bade. Vi hadde med Mariekjeks og Simpson´s saft. That´s it. Sånn gikk dagene helt til en bjelle ringte og vi måtte hjem for å spise, før vi fortsatte der vi slapp.
Jeg husker mange ganger etter middag, hvis det var bølger og litt vind, de største guttene dro ut og windsurfet og jentene møttes ute på klippen igjen for å krype ned i diverse sprekker for å sitte trygt mens bølgene slo over oss. Hvor gamle vi var husker jeg ikke. Om foreldrene våre bekymret seg for oss, husker jeg heller ikke. Det jeg husker, var at vi hadde verdens beste barndom der nede, på landet ved sjøen, sammen alle sammen, åtte stykker av oss.
Noen av oss er der fortsatt, og de som ikke er der, er dypt savnet selv om de har det bra der de har flyttet seg videre. Samholdet og båndene er der likevel, uavhengig av distansene.
Litt som blomstene som titter opp av søvnig jord om våren. På denne tiden, hvert år.
Minner er sterke, og nødvendige. De blir som koordinater å navigere etter. Og navigasjon har funnet sted i dette lille området vårt, så langt tilbake som til Hollendertiden. Da ankret store seilskuter opp i området rundt vår deilige plett. Vi ser den dag i dag spor etter kraftige fortøyningsbolter i fjellene der vi badet da vi var små, og fortsatt bader.
Vi har alltid hørt fortellinger om tørste hollendere som rodde i land for å få seg en skjenk. Inne i huset hvor vi bor. Hver sommer sitter jeg ved den store gruepeisen og tenker at i dette lille rommet bodde det før vår tid, som startet i 1934, 11 mennesker. Og før dem igjen, var det skjenkestue for tørste seilskutemannskap.
Gode ønsker til alle som nyter langhelg!
