For ganske nøyaktig 10 år siden satt jeg med hode i hendene og var rådvill. Jeg drømte om forutsigbarhet, trygge rammer og fast jobb. Jeg hadde et år bak meg med utallige søknader fordelt på flere bransjer uten et napp, og selvtilliten var på bånn.
Jeg tenker mange ganger på den tiden og skjønner fortsatt ikke helt hvordan jeg kom meg opp av gjørma. Eller, jo, det gjør jeg, for det var min gode venn Bjørn, han som er nevnt ved et par tidligere anledninger, som all ære skal ha. Han gav seg ikke, han stilte opp, gjentatte ganger, var på plussiden, oppmuntret og motiverte. Dette gjorde han over tid. Lurer mange ganger på hva som ville skjedd hvis han gav meg opp. Hvis han ikke hadde pushet meg til å komme meg ut av heimen hvor ingen så meg, og hvor jeg kunne være den nedstemte og mentalt utslitte utgaven av meg selv. Hvis han ikke hadde fått meg inn i et lite kontor i et hyggelig fellesskap på Vinderen. Hvis han ikke hadde godsnakket meg inn hos gårdeier Erling Storm, som så verdien av å ha et kvinnemenneske der oppe i tredje etasje, en som kunne skape hyggelige arealer (jeg var jo god på interiør fra før av) hvor alle kunne sosialisere, og samtidig diske opp med lunch. Det var på de betingelser min første leiekontrakt kom på plass. Og jeg var plutselig i gang.
– Hvis du ser at noen er svak – gi dem en verden der de er sterke nok, sier Ole Paus.
Bjørn hjalp meg å se en ny verden, og backet meg helt til jeg var sterk nok på egenhånd. Han nevnes titt og ofte og kommer til å nevnes igjen og igjen, fordi disse ti årene antagelig ikke ville vært mulige hadde det ikke vært for hans empati, forståelse og vennskap.
Minnene fra og takknemligheten over alt som kom på plass de første månedene etter at jeg bestemte meg for å satse, ligger som grunnpilarer i dette som har fått vokse seg til en sunn liten virksomhet. Det å gi noe tilbake, strekke ut en hånd, gi av et overskudd. Ha et øye for andre, øve seg på å kjenne igjen når noen kan trenge litt hjelp. Eller bare kjenne igjen når muligheten til å bidra for noen andre byr seg, og gripe den med begge hender. Helt siden jeg flyttet ut av det trygge kontorfellesskapet på Vinderen i 2015, og ned til gateplan i Bygdøy Allé, med åpningstider og varelager, har det å se menneskene rundt meg, og fange opp der jeg kan gjøre en forskjell, vært en del av min plan.
Kanskje er det litt lykke jeg kjenner på hver gang jeg får mulighet til å gjøre noe litt enklere for en annen.
Enkelte moderne filosofer hevder at det er overdreven fokus på å søke lykke i dagens samfunn. Man dyrker lykken og lykkefølelsen på en slik måte at toleransen for å møte skuffelser, motgang og prøvelser i livet blir lav. Man jakter etter opplevelser som kan gi intense og ekstatiske gleder. Men, slike følelser kan ikke vare, og den intense opptattheten av lykke blir dermed til syvende og sist usunn og urealistisk. Konsekvensen kan bli at helt normale følelser og tilstander, som nedstemthet, skuffelse og kjedsomhet, blir ansett som unormale og uønskede.
I jakten på lykke og nytelse er det lett å glemme tanken om at det er gjennom prøvelser man vokser som menneske, og gjennom sorg at man kan finne sin egen styrke. Marcel Proust sier det slik: «Lykke gjør godt for kroppen, men det er sorgen som utvikler sinnets kraft». Livet er ikke, og kan ikke være, en dans på roser, og livskunst er kanskje å akseptere og lære seg å takle både vonde og gode følelser, gleder og skuffelser?
Livskunsten å balansere glede og skuffelser har jeg fått øve meg på mange ganger opp gjennom. Og det har ikke alltid vært enkelt, mang en tåre har presset seg frem, men jeg synes jeg har kommet meg gjennom dette tiåret med beina på jorda og helsen sånn noenlunde i behold, og har lært å ønske mine kriser velkommen. Det skal merkes at vi lever, er en boktittel jeg har hatt liggende i nærheten i mange år. Boken tar for seg dikteren Benny Andersen og presten og forfatteren Johannes Møllehave som snakker åpenhjertig om det viktigste i tilværelsen, som kjærlighet, forelskelse, poesi og døden. Kan anbefales.
Vi skal videre
Vi går for nye ti, men uten å ha låst oss til en spesifikk modell. Er det noe vi har lært, så er det å være rigget for fleksibilitet. Vi har også lært at det er krevende å produsere egne klær. Det koster flesk, og det tar utrolig mye tid. Kanskje finnes det andre løsninger? Allerede i slutten av juni reiser jeg til Milano for å tråkke opp nye spor. Om noe blir forenklet fremover, så fires det ikke på våre grunnverdier; kvalitet, tidløshet og gode produkter. Det er dette vi har bygget på helt fra starten, og det skal vi fortsette med.
Vi ser alt annet enn lett på det tillitsforholdet vi i løpet av disse ti årene har bygget opp med kundene våre. Mange av de som tittet innom på Vinderen for å handle bager eller bestille sine første skjorter, titter fortsatt innom i Odinsgate 10. Jeg er ydmyk og takknemlig overfor hvert kjent ansikt som titter innom, og veldig stolt over alle de nye og ikke kjente ansiktene.
Med forsiktighet og is i magan, rusler vi videre. Takk til dere som leser og trofast henger med. Det betyr alt for det er takket være alle dere at jeg nå, ti år etter, sitter med det jeg drømte om; forutsigbarhet, trygge rammer og fast jobb. Ikke bare for meg selv, men for et veldig bra lite team. Og vi sørger hele tiden for at samarbeid med systemer som gjør livet litt enklere for andre, er på plass. Takk til Moving Mamas og kjære Rozina, Sisters in Business og Balder Tekstil. Sistnevnte holder markedsdag torsdag til uken, 8. juni, da legges mange hyggelige produkter ut, så benytt sjansen til å få tak i noen go´biter og samtidig støtte en veldig god sak.
God lørdag, og velkommen til markedsdag med full fart på fortauet utenfor butikken!
