Vel møtt og vel overstått. Jul og nyttår hører gårsdagen til og nye hverdager står for tur. Vi gleder oss!
Vitebegjæret vårt lever videre inn i et nytt år, og først ut er litt om tekstiler. Noe vi omgir oss med fra morgen til kveld, og med nye leveringer like rundt hjørnet, lin og trykket bomull, synes vi det er betimelig å gå litt i dybden. For hva har egentlig foregått i kulissene alle de årene hvor mennesker ganske sikkert har tatt tilgangen på tekstiler for gitt?
Det begynte bl.a. i Lucca, Italia, og det er i Italia vi er stolte over å hente alle våre råvarer
Tekstilproduksjonen startet som håndverksproduksjon av tråd, garn og stoffer i familiebedrifter i Italia og Flandern på 1300-tallet, i et manufaktur-system hvor produksjonen i stor grad foregikk i private hjem (såkalt manufaktur, eller «hånd produksjon»). I Lucca f eks vokste det fram stor silkeproduksjon allerede fra 1200-tallet. Et annet viktig behov var seilduk for den voksende skipsfarten. Produksjonen la grunnlag for rikdom hos handelens mellommenn, men det ble ikke igangsatt reell industriell masseproduksjon før i senmiddelalderen. Det var tilgangen til råvarene som bestemte hvor denne industrien skulle finne sted, rent geografisk. I Tyskland kunne de midtre høylandsområdene f eks, by på både lin- og ullproduksjon.
Kong Henrik VII var en sentral skikkelse i tekstilhistorien
Fra 1400-tallet var både Spania og England fortsatt en råvareeksportør av ull, mens ferdigvarer som tekstiler og ulike industrivarer ble importert fra Kontinentet, spesielt Holland, Flandern, Italia, og Frankrike. Fargerne var en viktig håndverkstand med høy prestisje, særlig i renessansen ble klærnes farge tillagt større vekt. Det var jo ikke så overraskende ettersom renessansen jo er en hyllest til mennesket og en tid da mennesket satte seg selv i fokus, og så klart skulle de også se bra ut. Farger og mønstre måtte til!
Henrik VII av England så velstanden som fulgte med tekstil produksjonen i Burgund, og innledet i 1485 en industrialiserings politikk med toll på eksport av rå ull til Kontinentet, og skattefrihet og tidsbegrensede monopoler til entreprenører som startet spinnerier og veverier i England. Håndverkere ble hentet inn fra Italia og Holland. Eksporttollen økte råvarekostnadene for spinneriene på Kontinentet og hjalp dermed industrialiseringen i England.
Denne politikken fikk senere navnet Tudorplanen og den ble videreført av etterfølgerne som et av verdens første forsøk med merkantilistisk politikk. Den førte til at blant andre Firenze ble utkonkurrert som tekstil sentrum og gikk inn i en økonomisk nedgangsperiode. Man kan se grunnlaget for Englands senere industrielle revolusjon i denne politikken. Rå ull fra Spania var et alternativ for tekstilindustrien på Kontinentet, og utover hele 1500-tallet bidro denne trusselen til å bringe England inn i et bittert motsetningsforhold til Spania, i allianse med Portugal.
Ull var forøvrig den dominerende råvaren i tekstilindustrien i tidlig moderne tid. Og i senmiddelalderen ble det også begynt innførsel av bomull til Europa – en råvare som det var vanskelig for nordeuropeere å forstå opphavet til. Import av bomull kom i hovedsak fra koloniene i Egypt og India. Dette utkonkurrerte mange europeiske bedrifter som hadde basert seg på lin eller ull, bl.a i Tyskland hvor det ble stor sosial uro og hungersnød. I Schlesien førte dette til en «veveroppstand» i 1844, hvor lin-veverne i den tradisjonelle tekstilindustrien gjorde opprør mot import- og mekaniseringstrendene.
På kryss og tvers over de syv hav
England har til nesten alle tider vært ledende innen tekstil og trådproduksjon, og de var inntil litt ut i 1900 tallet ledende produsent av bomullstekstiler og var hovedleverandør til resten av verden. De eksporterte faktisk bomullsstoffer til India og Kina, til tross for at disse landene var å regnes som land med lave produksjonskostnader. I dag er alt snudd på hodet i forhold til for bare 100 år siden. Det skulle tatt seg ut om India eller Kina importerte bomull fra Europa!
Selv om det er få spor igjen etter egen norsk produksjon, så har vi likevel noe å se tilbake på, og noe å være stolt av. Norsk tekstilindustri oppstod i industriell skala ved fossene i øvre løp av Akerselva i Oslo midt på 1800-tallet, og i resten av landet fra 1870-tallet, med basis i norsk ull og vannkraft. Men med stadig krav til lavere priser og økende konkurranse, skulle det vel holde hardt å opprettholde liv i en industri på vei mot utdatering.
Tekstilverdenen i dag, med overdimensjonert masseproduksjon og arbeidsforhold mange steder i verden jeg helst ikke vil erkjenne, er det rart å tenke seg til hvordan det engang var. Da man fikk sydd de klærne man trengte, uavhengig av hvilken klasse i samfunnet man hørte til. Noen sydde selv, for håndarbeid kunne man jo! Man stoppet strømper og sydde lapper på albuene på gensere og strikkejakker. Man strikket selv og man høstet fra naturen og lagret for vinteren. Ok, dette blir fort romantisk mimring om hvordan det en gang var. Det blir neppe akkurat sånn igjen, men vi kan lete oss frem til noen gode holdninger og øve inn bevissthet på eget forbruk og omfang.
Mens verden dundrer avgårde, og mennesker løper i samme retning bare fordi noen sier at de skal det, åpner det seg likevel små sidespor hvor tempoet er litt lavere, fargene er annerledes og menneskene er litt mer ulike hverandre og mer åpne for mangfold og variasjon. Det er i denne verdenen vi føler oss hjemme og ønsker å fortsette og sikre vår tilhørighet.
Vi elsker det meste ved dette landet og er glade for å etablere oss mer og mer lokalt i Italia
Vi avslutter vår tekstilfortelling der det faktisk begynte, i Italia. Det er her vi kommer til å kjøpe stoffene våre i all overskuelig fremtid. Vi har erfart at å pleie et leverandørnettverk krever tilstedeværelse og jevn oppfølging. Italia er vårt andre hjem og mer og mer tid tilbringes der, så det er helt naturlig for oss å fortsette den gode tradisjonen. Av og til er vi fristet til å kjøpe rimeligere stoffer utenfor Italia, og utenfor Europa for den saks skyld, men vi tviholder på nærproduksjon og personlige relasjoner. Og gjennomførbarheten av prosjektene våre, ikke minst..
Gleden jeg kjenner på når noen kommer innom i Eckersbergsgate og sier at de blir litt paff, de vet ikke helt hva de kjenner på, er det noe litt utenlandsk, noe italiensk? Det er i hvert fall noe annerledes, noe energigivende og muntert.
Det er da vi føler at vi får igjen for alt vi har jobbet for. Det er da vi kjenner på pur glede som begynner langt nede i magan!
God lørdag!
Tekstilenes reise gjennom tidene
Lørdagsbrev
