St. Tropez – et lite stykke nostalgi

Bare navnet får meg til å ville pakke bagen og dra. St. Tropez. Det kiler i magen bare jeg hører det. Jeg har mange gode minner herfra, fra sommerferiene i Sør-Frankrike da barna var små – tenk, det er over 25 år siden. Tiden går, men følelsen jeg får når St. Tropez nevnes, den består.

Men det er ikke glamouren jeg elsker. Ikke de overdådige yachtene som dupper langs promenaden, eller de eksklusive butikkene. Nei, det er alt det andre. Det autentiske. Det som er litt skjult og nesten gammeldags, det som fremdeles finnes – hvis man vet hvor man skal lete. Og ikke minst når. Våren er best etter min smak, og sensommer da.. når vannet fortsatt er deilig og varmt, og de største hordene av mennesker for lengst er reist hjem.

St. Tropez-bagene i årets sommerkolleksjon fra My Style Bags fikk meg til å tenke på dette lille hjørnet av verden. Jeg elsker når produkter og historier kan flette seg i hverandre.

At St. Tropez i dag er langt unna det den en gang var, er hevet over tvil. Visste du at havnen faktisk var nasjonal hovedhavn frem til 1914? På 1700- og 1800-tallet var det livlig trafikk her – med skip som lastet og losset vin, kork, fisk og trevirke. Byen hadde til og med et skipsverft som kunne reparere store havseilere. Tenk det.

Men det som drar meg tilbake i dag, er det enkleste av alt: å rusle rundt i de små gatene, kjenne pulsen, se de gamle mennene spille pétanque, og kanskje – hvis man er heldig – få et glimt av en hverdag som engang var.

Og så er det markedet på Place des Lices, selvfølgelig. Hver tirsdag og lørdag. Der finner jeg alltid noe – ikke nødvendigvis fordi jeg trenger det, men fordi det får meg til å smile. Og skulle du være i nærheten på en søndag, anbefales markedene i Ramatuelle og Grimaud på det varmeste. Gamle klenodier og kremmere med glimt i øyet. Det er som å reise litt tilbake i tid.

En annen klassiker i området er Le Club 55. Elsket og kritisert, men fortsatt helt uimotståelig. Ja, det er mange der som kommer for å se og bli sett – men det finnes også noe genuint under overflaten, og det er det jeg søker. Butikken på stranden, de blå og hvite dukene, atmosfæren. Maten. Putene. Hele stedet føles som et kapittel fra en bok jeg aldri vil at skal ta slutt.

Historien om Le Club 55 begynner med en familie på campingtur på Pampelonne-stranden i 1955. Familien var De Colmont. Så kom et filmcrew for å spille inn «Og Gud skapte kvinnen», og plutselig stod Brigitte Bardot og Roger Vadim på stranden. De trengte mat – og Madame De Colmont tok utfordringen. Resten er historie.

I dag er det fortsatt familien som driver stedet. Patrice De Colmont velger fortsatt råvarene selv, og mye dyrkes på deres egen gård i innlandet. Jeg elsker tanken på hvordan noen av de beste tingene i livet oppstår – helt uten plan.

God søndag hvor enn du er, eller hva du gjør – kanskje lar du deg inspirere til å pakke bagen, om så bare i tankene.