Mine røtter fra en viktig periode i livet er herfra. For da jeg var student i Italia på begynnelsen av 90 tallet, ble vår- og sommerhelger ofte tilbragt langs Ligurias nydelige kyst. Der hadde flere av vennene jeg fikk det første året i Firenze, sommerhus, og så ofte vi kunne rømte vi vekk fra varmen i Firenze og ut til frisk luft i Portovenere.
Vi hadde som regel en fast plan for dagen som bestod i å ta en kaffe på brygga før vi lastet badetøy og påsmurte panini over i jolla, og avsted det bar. Vi putret opp og ned langs kysten, kastet dregg og badet i timesvis. Eller vi klatret opp på svabergene, eller steinene, gli scogli, og stupte derfra. Opp og ned, time etter time, og det var ingenting bedre enn akkurat dette.
Portovenere er den ujålete lillebroren til Portofino. Ikke egentlig en del av de fem landsbyene på turkartet, men likevel, helt nederst langs kysten før kysten snirkler seg videre inn mot La Spezia. Portovenere er et deilig stille hjørne langs den italienske riviera hvis man er så heldig å tilbringe tid der utenom sesong. I sesong kryr det av turister på dagstur eller ferierende, og det kan fort bli trangt om plassen.
Noen ganger dro vi på utflukt til Portofino, men ikke for å henge noe særlig der. Det tillot nok ikke våre studentbudsjetter. Men vi dro for å kjøpe focaccia ripiena i et lite focaccia bakeri litt opp i gatene før man kommer ned til havnen. Om den fortsatt eksisterer, vet jeg ikke, men det skulle ikke forundre meg. Focaccia eller schiacciaata er kjent for de fleste, men Focaccia di Recco, er nok ikke så kjent. Recco er en bitteliten by litt nord for Portofino, og er bl a kjent for osten Crescenza, en Taleggio/Stracchino lignende ost med litt skarp smak. Prøv oppskriften i lenken over, det er himmelsk godt og absolutt verdt å kjøre halvannen time for som vi måtte.
TIlbake på fjorden og våre putreturer kunne vi komme så langt syd som til Fiascherino, litt syd for Lerici. Det var en dagstur den gangen for påhengsmotoren var ikke noe særlig å skryte av, så overfarten fra Portovenere til Fiascherino tok en drøy halv dag. Minner jeg husker med stor glede og kan nesten kjenne smaken av det salte vannet bare når jeg henter frem minnene. Og alt saltet på kroppen som ble værende etter en lang dag i vannet og under solen. Helt nydelig.
På vår store Italiareise i april/mai var innom disse minnerike traktene. Etter ca 30 år. Dels skulle vi fotografere vår-sommer 2023 og dels skulle vi late oss en dag under solen. Det var stor gjensynsglede og spennende å se stedene igjen fra en annen vinkel, nå fra land. Og aktivitetene var på sett og vis de samme som da vi «var små»; saltvann, sol og deilig mat. Fiascherino fra landsiden viste seg å by på gode muligheter ikke bare for oss, men for familier som ser etter et enkelt hotell å leve som italienere. Hotel Fiascherino var en perle av et sted med superhyggelige mennensker og nydelig mat. Det er to søstre som i dag driver dette hotellet, mens foreldrene, nå i 90 årene, bor i villaen ute på den lille halvøya, godt gjemt bak maritime furutrær. Mens vi lå på stranden hørte vi hanen deres gale hele dagen. Vi elsket å bare ligge der og høre på det italienske livet, som hørtes ut akkurat som for 30 år siden, og sikkert også 30 år før det igjen. Noe av det fineste jeg vet med Italia er at ting ikke forandrer seg. Jeg vet at jeg vil finne en kultur som tviholder på at ting skal få være som de er.
Reise intel
Det er én som leder an etter mitt skjønn, på å levere de absolutt beste reisetipsene. Jeg følger henne slavisk, og har aldri blitt skuffet. Yolanda Edwards er damen. Et eget brev om henne kommer, men inntil det, vil jeg forsiktig anbefale å skaffe YOLO bladene hennes, og selvsagt har vi dem i butikken, så det er bare å klikke seg inn og planlegge etter evne, og lommebok. Og Italia er bare ett av mange kapitler, i siste nummer er det Frankrike som står i fokus. Med dette avslutter jeg min «signingsferd» i Italia for denne gang og hvem vet hvor reisen går neste gang.
God lørdag folkens!
