×

Min italienske drøm

Mange kjenner oss allerede, og de fleste har fått med seg litt av reisen vår. Fra frustrasjon, arbeidsledighet og null niks i inntekt til å være stolt eier av et bærekraftig livsstilskonsept i ett av byens kuleste lokaler. Og i hvilken grad jeg alltid drømmer om Italia. Det var drømmen om Italia og å kunne reise dit på jobb som var drivkraften bak det som startet fra kjøkkenbenken hjemme og som endte opp med 150 kvm på gateplan.

Etterhvert som nye ansikter dukker opp i butikken og på nett, og nye relasjoner skapes, opplever vi at nysgjerrigheten på hvordan vi egentlig ble til, er stor. Er dette nytt, spør noen. Å er det et norsk merke, ja vel ok det visste jeg ikke, sier en annen. Så deilig å komme inn et sted hvor jeg finner klær som passer kroppen min, sier en tredje, som da tilfeldigvis sikter til kroppen sin midt i 50 årene med tiltagende pæreform, og vi ler godt begge to og sier at kropp får være kropp, det må heller handle om å finne klær som passer kroppen i stadig forandring. Dette er vår nisje, og helt ærlig så føler vi ikke at vi har så mange konkurrenter, ikke hvis vi skal tro kundene våre. Mange lager klær, så sånn sett er konkurrentene mange, men ikke alle lager klær som hensyntar kroppen akkurat slik kroppen gjerne er. Og samtidig treffer blink på mye yngre målgrupper også. Smarte snitt og gjennomtenkte passformer sørger for at vi når en yngre garde som etterhvert søker bedre kvalitet, heller én god enn flere dårlige osv.

Vi oppleves som annerledes, et friskt pust, en uavhengig aktør, noe tidløst og aldersløst. Og vi er faktisk alt dette. Det kan egentlig ikke være på en annen måte, for da hadde jeg og etterhvert også vi, ikke vært tro mot oss selv.

I et møte her om dagen om identitet blant annet, ble vi ettertrykkelig oppfordret til å dele historien vår, og gjerne om og om igjen. Mennesker liker å få innsikt i bakgrunn og på den måten å få litt kjøtt på beinet, og en mulighet til å relatere eller føle seg hjemme. Og så er det jo ikke til å legge skjul på at dette er et self made prosjekt, og kanskje har det verdi for en leser som står på hoppkanten og lurer på om det skal satses?

Historien er til syvende og sist min personlige og minnene fra oppstarten i 2013 er ikke bare gode, faktisk er de ikke gode i det hele tatt. Først i 2015 begynner det å snike seg inn sporadiske oppturer og snev av positiv energi i alt slitet. For det var et slit å gi bånn gass i lange perioder uten at det nødvendigvis kastet av seg nok til at nattesøvnenn kom tilbake, eller til at jeg var sikker på at det var riktig det jeg gjorde. Følelsen av å famle i blinde var alltid der. Ville enda en skjorte på markedet i det hele tatt ha livets rett? Det koster å tjene penger sa noen, ja helt greit det, men jeg hadde ikke penger. Jeg måtte låne av mine foreldre som heller ikke vasset i penger, men som bekymrede foreldre flest, strakk de seg lenger enn langt for å hjelpe. For min del var det blandede følelser som styrte i perioden fra januar 2013 til nærmere jul samme år. Skam, ydmykelse og følelsen av å ha mislykkes i livet. Likevel, under disse tunge følelsene, var det likevel en kraft der. Jeg har kalt den overlevelsesangst, eller overlevelsesbehov. Ikke vet jeg, men den ledet meg videre.

Det var en gang

Fra kjøkkenbenken i en 62 kvm leilighet i Oslo, hvor et lite parti bagger fra My Style Bags sloss om plassen med mine to tenåringsbarn, begynte reisen jeg i dag er glad for å ha kastet meg ut på, men som den gangen føltes som å famle i blinde med ett eneste formål – å tjene penger til eget livsopphold.

Jeg kan komme på mange grunner for hvorfor jeg hadde endt opp der jeg var våren 2013, men heller enn å dvele ved veivalg og episoder i fortid, ønsket jeg bare å få til noe som kunne skape trygg grunn under føttene, som forsørger av to barn og meg selv. Jeg måtte liksom prøve før jeg resignerte og erkjente at livet ikke var for meg. Det var en tung og vanskelig tid. Samtaler med en god venn gav meg det dyttet jeg trengte for å sette noe i gang. Men hva? Vi luftet den ene tanken etter den andre, og med bakgrunn i at jeg egentlig bare ville til Italia så ofte jeg kunne, ble spørsmålet hva det var jeg kunne finne på der nede, eller her hjemme med en bro mellom landene, som i tillegg til å tilfredsstille mitt inderlige ønske om å gjøre italiener av meg igjen, kunne bidra til livets opphold økonomisk sett.

Det er her baggene kommer inn, for baggene hadde jeg sett i Firenze mange år tidligere. Det slo meg de gangene jeg gikk forbi butikken i Firenze, at disse kunne antagelig slått an i Norge. Min venn som på dette tidspunket må ha vært møkk lei av være min terapeut og høre på all min usikkerhet og tørke mine tårer, fortet seg å si, yes! der har vi det, det er baggene du skal ta til Norge! Ring dem! Ja da ja da svarte jeg, jeg ringer dem til uken. Nei, du ringer nå, kommanderte han!

Fake it till you make it

Jeg mannet meg opp og lot som jeg hadde full kontroll og masse energi. Vi ble enige om å møtes i Firenze hvor de skulle ha et event kort tid etter. My Style Bags holder ellers til i Milano, hvor tre av butikkene deres, all produksjon og hovedkontor ligger. Vi møttes som avtalt og resten er historie. Et lite parti bagger ble sendt opp til Oslo kort tid etter møtet, og de var ikke før kommet inn døren hos meg før de ble lastet over i bilen min og ut på innsalgstur det bar! En bekjent her og en bekjent der ble oppsøkt med spørsmål om en bag eller to kunne falle i smak. En sa ja, en til sa ja, så en tredje og så en fjerde. Sånn startet eventyret, eller begynnelsen på virkeliggjøringen av min italienske drøm faktisk.

Omstreifende selger av bagger gav resultater, og kjøkkenbenken ble fort litt snau. Min gode venn fortsatte å være nettopp det, en god venn, og hadde flere gode idéer. Han mente at jeg burde komme meg ut av hjemmekontor og inn i et kontorfellesskap han tilfeldigvis også skulle inn i. Men penger til å betale husleie var det ikke snakk om, så en deal med gårdeier i bygget på Vinderen om at jeg kunne være lunchvertinne for de øvrige kontoristene i etasjen som kompensasjon for husleie, kom på plass, og plutselig hadde jeg kontoradresse gitt!

På dette tidspunktet var baggene godt i gang og bestillinger tikket inn mot jul (2013). Synlighet i kontorfellesskapet og hjelp fra medkontoristene til å spre ordet gav resultater. Jeg begynte å føle på mestring, energien bygget seg opp og skapertrangen var på plass igjen. Hvorfor ikke utvikle en skjorte?

Hvorfor akkurat en skjorte? Jo, fordi jeg mente at en skjorte slik jeg vil ha den, manglet. Jeg ville være en skjortejente, men fant ikke det jeg så etter. Selv i et marked fullt av klær og klesaktører, hvor alle har minst én skjorte i sitt sortiment, så fant jeg ikke skjorten som ikke hadde de fem feilene jeg alltid hang meg opp i:

Jeg gjorde det til ett av mine prosjekter å utvikle skjorten slik jeg mente den skulle være.

Skjorterevolusjon

På en reise til Firenze høsten 2013 oppsøkte jeg via kontakter der nede, en agent for Canclini Tessile, et stort tekstilhus jeg hadde blitt anbefalt. Han sørget for tilgang på stoffer, og foreslo et par steder hvor jeg kunne utvikle skjorten min. Den ene i Firenze og den andre i Sansepolcro, begge i Toscana og dermed innen min foretrukne radius. Det var sistnevnte jeg fikk napp hos, men absolutt ikke med hurrarop og åpne armer, for det første de tenkte da jeg som blåøyd og ganske naiv dukker opp på fabrikken deres og sier at jo, dere skjønner, jeg tenket å lage en skjorte jeg. Roberta og Sara er i dag tredje generasjon skjortemakere med sikkert 50 modeller i arkivet, og der kom jeg og sa at jeg ønsket å lage en skjorte fra scratch. De hadde mest lyst til å avise meg og anså meg som en tidstyv, men noe var det likevel mellom oss, for de tok meg inn og en skjorte skulle lages, på en litt utradisjonell måte skal sies.

Jeg tok for meg en knappestolpe og plasserte det jeg kaller puppeknappen først for å lage en regel som hindret sprik ved brystet. Deretter lot vi stolpen bli så lang den skulle være for å infri mine krav til lengde. Snittet laget vi etter min fasong. Ermene fikk en liten mansjett i stedenfor den store herremansjetten, og kraven ønsket jeg midt i mellom. Dette ble begynnelsen på Roberta skjorten, oppkalt etter eieren av fabrikken. Deretter laget vi en versjon av skjorten uten knapper helt ned og kalte den St Tropez, oppkalt etter stedet hvor jeg fant en kjole jeg senere oppsøkte eierne til, One Season, som etter litt overtalelse lot meg få importrettigheter med det som resultat at 1000 kjoler var å finne i klesbutikker i Sør Norge våren 2014. Og mens vi var i gang, ble Indiaskjorten til, og det var også den som ble symbolet på oss på veien videre.

St Tropez, skjorte nummer to ut i produksjon og nummer én på popularitet, våren 2014.

Mens Indiaskjorter i forsjellige farger i lin ble utstilt i vinduet på det lille kontoret mitt, og One Season solgte i butikkene som varme hvetebrød, begynte pilene sakte å peke oppover. Våren 2014 så allerede mye bedre ut enn året før. Og jeg turte å tro at noe var i gang!

Hver gang jeg var på reise til Italia for å jobbe videre med skjorteprosjektet mitt, eller for å følge opp noen leads for å se om det var noe annet jeg kunne legge til agenturporteføljen min, hadde jeg alltid med meg noe nytt hjem som ble stilt ut i det samme lille vinduet, og forbipassreende, selv oppe i 3 etasje bak lukkede dører, fattet interesse. Igjen tenker jeg at en stor takk til gutta i etasjen er på sin plass, for de trakk med seg koner, venninnner og venninners venninner og ordreboken fikk flere og flere ark.

Under en lunch i etasjen rett før påske 2015 spurte en av gutta: «har du tenkt at det faktisk er butikk du driver? Du burde komme deg ned på gateplan og treffe enda fler». Jeg satte lunchen i halsen, for var det noe jeg aldri kunne se meg selv som, så var det innehaver av butikk. Men en idé ble sådd og i løpet av påsken og i tiden etter, vokste idéen til å ville prøve meg utenfor kontorets trygge rammer.

Pop up på gateplan i Bygdøy Allé, mai 2015, gav mersmak!

Etter en helg med pop up, som overgikk alle mine forventninger bestemte jeg meg for å satse. Lokalet i Bygdøy Allé stod ubrukt og jeg fikk leie det 3 måneder av gangen med 1 måneds gjensidig oppsigelse. Resten er virkelig historie for etter at dørene åpnet i august 2015, satte tingene virkelig fart. Kunder kom, og varene jeg hadde med fra tiden på Vinderen solgte, men jeg måtte ha mer! Plutselig var jeg i gang med serieproduksjon av Robertaskjorten, og St Tropezskjorten var nå helt byttet ut med Indiaskjorten. Det var på dette tidspunktet at morgenkåpene dukket opp, og at noen få kjoler så dagens lys. Gensere i cashmere dukket så smått opp. Med suksess på gateplan var jeg lettet over å ha funnet min nisje, men samtidig overveldet av hvor mye jobb alt dette var. Jeg holdt i alle tråder og jobbet fra tildlig morgen til sent på kveld hver eneste dag. Interiøroppdrag måtte jeg også si ja til for å tjene noen penger tross alt. Ingen blir rik over natten av å drive klesbutikk, så jeg måte ta de oppdragene jeg fikk, og bare finne tid til alt. Har ikke følt meg som en dårligere mor noen gang, men jeg tror begge guttene forstår, i hvertfall i dag, at jeg måtte investere alt jeg kunne for å få dette til og klare meg selv.

Da jeg studerte i Firenze på tidlig 90 tallet valgte jeg Idea Design som navn hvis jeg skulle starte noe for meg selv en gang

Bipolar eller gründer?

På et tidspunkt (høst 2015) fikk jeg en e-post fra søsteren min, fem år yngre enn meg og mye mer på plass liksom, som yttrykte bekymring. Hun spurte om jeg noengang hadde lurt på om jeg kanskje kunne være bipolar? Det var selvsagt store svingninger i humøret og energien min fra oppstart til langt inn i etableringen. De som tror det er en quick fix å etablere bedrift, må tenke om igjen. Jeg gjør aldri dette igjen uten oppstartmidler for å si det sånn. Men tilbake til min søster og hennes forsøk på å forstå hva det var jeg led av. Jeg svarte henne, på alle måter høyst fornærmet og såret, at nei jeg er ikke bipolar, jeg er gründer! Jeg var så såret og fornærmet at jeg ikke snakket med henne på flere måneder.

Etter tre 3-månederskontrakter i Bygdøy Allé flyttet jeg den lille bedriften min, nå med én deltidsansatt, Irina, som var helt avgjørende på det tidspunktet, for at alt dette skulle gå rundt, til Eckersbergsgate 35, skrev kontrakt for 5 år og lurte ikke lenger på om det jeg drev med var riktig. Tallene talte for seg selv, kundene kom og flere og flere kjente seg igjen i mine betraktninger om skjorter med sprik ved brystet og snaue snitt, i gleden over gode materialer og at alt sammen ble laget for hånd i Italia trakk ikke ned for å si det sånn. Det var et bra konsept til riktig tid – å fokusere på klassiske og tidløse plagg i høy kvalitet laget så nærme hjemme det gikk an, til en overkommenlig pris tatt målgruppen i betraktning. Det funket da, og gjør det fortsatt. I tillegg passet dette godt inn med mitt opprinnelige ønske om å skape gyldige grunner for å reise til Italia så ofte jeg kunne.

Sånn begynte mitt butikkeventyr og sånn sementerte jeg min italienske drøm. Den lever videre i beste velgående. Litt mer virkelighet enn drøm, men da drømmer jeg bare litt videre. Kanskje om å bo der mer, ha en kontoradresse i Italia, hvem vet. Det er lov å drømme.

Ny kabal

I dag er vi 4 ansatte med forskjellige oppgaver. Målet er å ikke trenge flere. Maud er ansvarlig for butikken og alle butikkens flater. Det er hun som tryller frem de mest innbydende vinduer og forførende flater inne i butikken. Katharina er sistemann ombord og fyller rollen som butikkvertinne sammen med Maud, med trygghet på den hun er i møte med kunder på samme alder eller også gjerne yngre. Det å ha kvinner som kunder kan relatere til, har jeg erfart er superviktig. Begge to er voksne kvinner med livserfaring og ballast som hver dag kommer til nytte i møte med kvinnekropper med og uten utfordringer.

På bakrommet sitter Vera, den enste ungdommen blandt oss, 27 år, et nydelig vesen fra Iran med bachelor grad i Fashion Design fra Milano bak seg. Hun «spiser» seg inn på mitt felt i forhold til produktutvikling, kolleksjons- og produksjonsoppfølging, og jeg kunne ikke vært lykkeligere for endelig kjenner jeg på muligheten i å slippe taket litt. Med Alessandra som modell i tillegg, en stor avlastning for meg, kan jeg virkelig begynne å se på alt det fine rundt meg, og ikke bare fyke avgårde med skylappene på i frykt for å glemme hvor jeg slapp.

Fra foto shoot med fotograf Heidi Kierulf Lorck i 2015. Vi valgte å gjøre tingene enklest mulig, da som nå. Vi bruker oss selv i størst mulig grad og tar bilder i nærmiljøet så langt det la seg gjøre. Men for SS23 gjør vi et unntak! Stay tuned..

Neste år er det 10 år siden jeg startet, og jeg er ydmyk over hvordan dise 10 årene har vært livsforandrende for meg. Følelsene jeg kjente på i starten; skam, ydmykelse og følelsen av å ha mislykkes i livet er alle snudd til å føle meg stolt og fri, med en fin følelse av å mestre.

Jeg gleder meg til hver dag på jobb, til hvert menneskemøte i butikken, til hvert nytt år hvor Vera og jeg skal lage akkurat det vi vil basert på innspill og tilbakemeldinger fra ivrige kunder som vet hva de vil ha og ikke står tilbake fra å gi oss beskjed om det, til å velge stoffer og farger som tiltaler oss og gi helt blaffen i hva som er trendy. Ved å leve vårt eget liv uten å forholde oss til mote, kan vi planlegge lenge i forveien, og strukturere oss slik at det kanskje blir normale dager som gjelder etterhvert, gjerne fra 9-17, og deretter ha tid til familie og venner, og dyrke interesser. Når det endelig er ordentlig på plass, ja da vil jeg virkelig føle at jeg har lykkes.

Hyggelig at du hang med helt hit, er det noe du ønsker fra nettbutikken, byr jeg på litt avslag ved check out. Bruk rabattkode MINITALIENSKEDRØM, gyldig til kl 24.00 søndag kveld.

God lørdag!

2022 © Idea Design AS