Må sommeren egentlig ta slutt?

Det er noe eget med slutten av sommeren. Den kommer aldri helt brått. Dagene blir bare litt kortere. Kveldene litt svalere. Kalenderen begynner å fylles opp igjen, og plutselig oppdager vi at vi ser mer på klokken enn på horisonten.

Likevel har jeg begynt å lure på om det egentlig er sommeren som tar slutt. Eller om det er vi som legger den bort.

For meg har sommer aldri først og fremst handlet om ferie. Jeg har vært altfor energisk til det, og med barn og familie blir det naturlig med et aktivt liv hit og dit. Så det har alltid handlet mer om hvordan jeg lever. Men så, ferien er over, og hverdagen kaller, og så er alt det fine vi nettopp hadde liksom byttet ut med et litt strammere blikk og litt høyere skuldre. Plikt, ansvar, krav og forventninger..

Hver gang jeg er i Italia eller Frankrike, er det én ting jeg alltid legger merke til. Livet ser ikke ut til å skifte karakter bare fordi ferien er over. Folk fortsetter å spise middag ute når de kan. De dekker bordet, selv om det bare er en helt vanlig tirsdag. De samler venner og familie. De stopper for en espresso, tar seg tid til en prat med naboen og lar måltidene få vare litt lenger.

Det er kanskje derfor jeg alltid reiser hjem med den samme gode følelsen og tenker mange ganger at sånn vil jo jeg også ha det hjemme. Det er ikke landene jeg savner. Men måten de lever på.

Og den følelsen ønsker jeg å ta med meg hjem. Ikke gjennom store livsendringer, men gjennom små ritualer som minner meg om alt det gode sommeren ga.

Et nyoppredd soverom med sprøtt, nyvasket sengetøy. Et nattbord med en bok jeg faktisk gleder meg til å lese. En vakker skjorte som gjør at en helt vanlig arbeidsdag føles litt mindre vanlig. Et bord dekket med servietter, glass og tallerkener jeg blir glad av – selv om det bare er oss to til middag. En diffuser som fyller huset med en duft som minner om varme kvelder lenger sør i Europa.

Det er slike små ting som får skuldrene mine til å senke seg. Og det er kanskje ikke bare en følelse. For visste du at kroppen faktisk har en egen «ro-nerve»?

Den heter vagusnerven, og er en viktig del av det parasympatiske nervesystemet – kroppens egen bremsepedal. Når den aktiveres, senkes pulsen, pusten blir roligere og kroppen går fra beredskap til hvile.

Det fascinerende er at mange av de tingene vi helt naturlig gjør i ferien, også stimulerer denne nerven. Da puster vi dypere. Vi ler mer. Vi synger kanskje litt. Vi beveger oss roligere. Vi spiser langsommere. Vi sitter litt lenger rundt bordet.

Med andre ord: Vi gjør mer av det kroppen vår faktisk er skapt for.

Enkle måter å gi kroppen litt mer ro

Heldigvis trenger vi ikke vente til neste sommer for å finne tilbake til den følelsen. Noen få minutter med dype pust, der utpusten varer litt lenger enn innpusten, sender et signal til kroppen om at den er trygg.

Å nynne en melodi, synge høyt i bilen eller til og med gurgle vann stimulerer vagusnerven gjennom vibrasjonene i halsen.

Et kaldt ansiktsskyll eller de siste tretti sekundene med kaldt vann i dusjen vekker kroppens naturlige rorespons.

En rolig spasertur, litt tøying, yoga eller en massasje gjør det samme.

Det er egentlig ganske fascinerende. Kanskje er sommerfølelsen ikke bare et minne. Kanskje er den en tilstand vi kan hjelpe kroppen tilbake til – litt oftere enn vi tror. Og plutselig er ikke den gode følelsen lenger bare et minne om sommer og ferie, kanskje kan den bli symbolet på at vi tar kroppen og livet på alvor, og går frem med øket bevissthet på små usynlige ting, små grep som kan gjøre stior forskjell.

Jeg tror vi undervurderer betydningen av omgivelsene våre.

Hvordan det føles å krype ned i en seng med godt sengetøy. Hvordan favorittkruset kan gjøre morgenkaffen litt bedre. Hvordan en vakker duk får oss til å bli sittende ved bordet litt lenger. Hvordan levende lys og en god duft kan få en helt vanlig onsdag til å føles som en kveld i Toscana.

Det handler ikke om luksus. Det handler om å være bevisst og skape et hjem og en hverdag vi har lyst til å være i. Det er kanskje det viktigste alle årene i Italia har lært meg.

At livskvalitet sjelden handler om å eie mer. Den handler om å være mer til stede i det vi allerede har. Så når hverdagen nå banker på døren igjen, har jeg lyst til å gjøre en ekstra innsats for ta med meg litt av sommeren videre, eller det jeg etter årets sommer, forbinder med selve sommerfølelsen.

Ikke sanden mellom tærne eller saltet i håret. Men roen. Og pusten. Jeg har boken om vagusnerven på nattbordet, hadde den med meg i hele sommer, men har jeg leste hele boken ? Nei.. men den minner meg på de små grepene jeg bør ta, så det får være godt nok.

Som avslutning tenker jeg at kanskje sommer ikke bare er en årstid, men rett og slett en måte å leve på, en livsstil på et vis?

God søndag, takk for følget og plei pusten!

Kine