Det har gått noen lørdager uten livstegn, og følelsene det har avstedkommet er mange. Jeg skriver i tydelig jeg-form, fordi dette er personlig, enda mer enn ellers. Jeg har i lang tid levert et brev hver lørdag, med unntak av planlagte opphold i forbindelse med sommer- og julefri. Skrivingen har vært deilige avbrekk fra andre oppgaver med anledning til å tenke på alt mellom himmel og jord, og ikke på produkter og salg. Å skrive brevene mine har vært litt som å ha fri.
Skrivingen tilbyr et eget rom hvor det er stille, jeg velger selv farten. Jeg føler meg i et rom med akkurat nok plass til meg og tankene mine. Det er mitt og bare mitt. Jeg har satt stor pris på skrivestundene, og noen ganger skrivedagene… Og savnet etter disse gode stundene kjennes i sinnet når de uteblir.
Sukk fra hjertet
De siste månedene har vært et eneste sirkus fra tidlige morgener til sene kvelder. Dels fordi viktige og dyktige ansatte velger nye veier og nye ansatte skal på plass. Sånt tar tid. Og dels fordi livet i Odinsgate er et mye mer krevende løp enn jeg i min naivitet trodde. Det er mange flere varegrupper og dermed enda flere leverandører å holde orden på, det er flere mann på dekk og i det hele tatt et maskineri som hele tiden krever fokus. Det har gått i ett siden vi flyttet inn i mai i fjor. Jeg har ikke helt klart å komme meg i forkant av tingene, og henger fortsatt etter. For den planmessige typen jeg er, innebærer dette et ubehag som kanskje ikke alle kan sette seg inn i. Det handler ikke bare om ikke å mestre, men om følelsen av å ligge under et tungt lass, og ikke klare å komme seg ut for å trekke pusten. Følelsen av å bare gi opp melder seg da lettere og lageret av motivasjon og energi krymper fort. Ingen god følelse. Denne litt klaustrofobiske følelsen kjente jeg på temmelig kjapt etter at vi flyttet inn i Odinsgate.
Men livet ville oss vel, for fra 1. september i fjor har vi, og antagelig aller mest jeg, nydt godt av at uerstattelige Maud som med sin livslange erfaring og uendelige kompatanse på visual merchandicing (hva blir det egentlig på norsk?) mønstret på som annenstyrman og dermed tok en tung byrde fra mine skuldre.
Fra frustrasjon til jubel
Jeg hadde håpet at jeg i løpet av stengt butikk i julen skulle hente meg litt inn og komme i forkant igjen. Men det ble med håpet. Varetelling, late morgener og julekakespising fikk julen til å være over på et blunk, og da 1. januar plutselig stod på kalenderen, var jeg tilbake til å føle meg frustrert over å henge etter på noe av det jeg liker best, nemlig å skrive. Produktutvikling og produksjonsoppfølging må tross alt komme foran mine kjære lørdagsbrev. Det er jo varer vi lever av, og kolleksjoner for kommende år er ikke på noen måte noe som kan utsettes.
Mot slutten av fjoråret som raste avgårde i full fart, snublet jeg over en solstråle av et vesen, Vera, nyutdannet fashion designer fra Milano, som tilfeldigvis trengte jobb. Og jeg trengte en assistent! Eller en på laget inne på bakrommet. En som skal kunne det samme som meg, en som kan avlaste meg og overta når kolleksjoner skal lages, en som kan følge opp stoffleverandører og bestilliger, holde styr på alt materiale knyttet til kolleksjonsutvikling og generell orden i det kreative kaoset på bakrommet! Og i tillegg føle seg hjemme i Italia, hvor den delen av jobben vår faktisk hører hjemme.
Med store forventninger til at vi nå endelig og heldigvis er to på å drive med produktutvikling og produksjonsoppfølging, ser jeg muligheten til å trekke meg litt tilbake og ta pennen fatt f eks. Eller bare drive på med mitt i saktere fart. For det er jo saktere fart jeg har drømt om i måneder nå. Så, kjære Vera, no pressure, takk for at du er på lag!
Historier fra virkeligheten
Påfyll er vikitg. Brevene jeg deler springer som regel ut fra et påfyll jeg selv har fått, og ønsker å dele. Etter at vi flyttet inn i så stor butikk, øynet jeg muligheten til å kunne benytte plassen til mer enn bare butikk. Jeg ønsket å etablere en arene for historier fra virkeligheten. En slags lørdagsbrev-forlenger. Livet på gateplan er et fint liv fordi vi får anledning til å møte så mange mennsker og høre deres historier. De beveger, opplyser, rører og stimulerer oss. Det er sånn #historierfravirkeligheten ble født. For alt det fine vi møtte, ønsket vi at flere skulle få oppleve. Vi ønsket å koble mennesker sammen basert på interesser og erfaringer.
Torsdag 3. februar avholdt vi Marthes Italiaeventyr i butikken med servering av Franciacorta-bobler og typisk italiensk finger food. Første i en serie av historier fra virkeligheten var dermed i gang og gikk på lufta, bokstavelig talt, for foredraget gikk live på Instagram. Det i seg selv var en stor utfordring for meg som etter tre år med Pernille og hennes stødige og kompetente hånd på alle tekniske og digitale spaker, skulle klare dette selv. Alt gikk greit gjennom sendingen, helt til jeg skulle avslutte live´en. Jeg fant ikke stoppknappen og bød dermed på et lite ekstranummer med halve ansiktet mitt klistret inn i skjermen mens jeg febrilsk lete etter stoppknappen. Bekymrede rynker og andre frustrete uttrykk var dermed tilgjengelig for de som fulgte med helt til slutt. Nå er ikke dette livsendrende akkurat, tvert i mot, vi lo godt. I møte med tech er det greit å ikke ta seg selv for høytidlig tenker jeg.. i tillegg klarte jeg å slette hele sendingen da jeg skulle legge den i arkiv så Marthe kunne ha glede av den senere.
Sånn lærer vi, både det ene og det andre. Og det er fint. Det holder oss muligens unge litt lenger?
Tilbake til gateplan
I skrivende stund er det kun et par uker til vi foretar et etterlengtet cambio di stagione, eller sesongskift. Fra 1. mars skal butikken være gjort om til vår og sommer. Vi legger bort alt som minner om høst og vinter. Nå vil vi ha sol og varme! Dette skjer samtidig med at vi lanserer nye nettsider, og min avlaster på bilder endelig skal presenteres! Alessandra ramlet inn in livet mitt helt tilfeldig, og enda et vennskap er født.
Nye takter har vi snakket om lenge, og snart iverksettes de. Vi knipser noen tusen bilder i året, og Alessandra er en høyst velkommen avlaster på dette området. Vi skal begge figurerer på location shoots som skal vises på sosiale medier, i lookbooks og på kampanjer, men i ny nettbutikk rydder vi skikkelig opp, og gjør det hele renere i uttrykket og viser kun Alessandra på produktene.
Og sånn går dagene her hos oss, det er aldri lite å ta tak i, aldri et kjedlelig øyeblikk, det mangler aldri på spenning, for enten er det stormende besøk eller så er det stille. Å bevare roen i det hele krever sin kar, og jeg, som av åpenbare grunner kjenner mest på presset, øver meg hele tiden.
De siste ukene med uteblivelse har budt på møter her og der, også utenfor butikkens fire vegger. En tur til Stockholm forleden viste seg å være et deilig avbrekk med nye oppdagelser. Mer om dette i lørdagene som kommer.
Om du leser helt hit, sier jeg takk for føløget og byr på rabattkode i nettbutikken, LØRDAG20, som gir deg en hyggelig overraskelse ved check out. Tilbudet varer ut søndag 13 februar.
God lørdag!
