Mange har i løpet av den siste tiden snakket om mulighetene som gjerne oppstår i kriser. Jeg gleder meg til å se muligheter åpenbare seg. Enn så lenge er det bare å bite seg fast i tomrommet mellom det vi kjente og det vi ikke kjenner ennå, og øve på å være akkurat her og nå.
Som om det var krig
Jeg ringte til min kjære liksom-mormor i Italia her om dagen for å høre hvordan hun har det midt oppe i alt dette, og hun sa først at hun hadde det ganske greit, alt tatt i betraktning. Hun er frisk og sprek, hjemme på landet i nærhet til sine to barn. Hun finner små gleder i sitt hagearbeide mer enn før, for nå kan hun ikke kjøre mellom Maremma og Firenze to ganger i uken, hvilket hun vanligvis gjør. Nå er hun som alle andre i Italia, med portforbud om å holde seg hjemme. Og det er med sorg i stemmen jeg hører hva hun forteller om tilstandenen i Italia.
En tid som hun selv sier, kan minne litt om krigen som hun selvsagt husker godt ettersom hun for kort tid siden fylte 91 år. Men da hun opplevde krigen var Sidsel ung pike, kjærlig beskyttet av sine foreldre som gjorde alt de kunne for at Sidsel skulle ha lyspunkter i hverdagene, krig og elendighet til tross. Hun reflekterer over dette i dag når hun vet at så mange er isolert og alene. I Italia er det en tragedie det som utspiller seg i denen krisen. De syke og de døende får ikke sitt sakrament som for en katolikk er av stor betydning og helt uvirkelig å ikke motta. Det er mye å være trist over akkurat nå. På så mange plan!
Nye hverdager må formes
En stor del av vår jobb er i Italia, og vi har derfor i den siste tiden fulgt utviklingen der ekstra tett, og det kom derfor heller ikke som noen bombe at vi også skulle stenge landet på ubestemt tid. Dette hadde de gjort i Italia 10 dager før vi stengte her hjemme. Litt humoristisk må man ha lov til å være, for bare tanken på at italienere skal holde seg hjemme, og alene eller i hvert fall i et veldig mindretall, er i seg selv nesten utenkelig. Men det har de altså greid, om mulig har det tatt litt tid og enda strengere regime for å få de tvilende til å innrette seg i rekkene av lydige borgere. Og de har gjort det beste ut av det. Solidariteten har vokst frem i hver og en, og de passer på hverandre med rørende nestekjærlighet. Hver dag kl 18 synger mange fra balkongene sine, andre danser til naboens sang, de ler og roper, snakker med hele kroppen slik bare italienere kan, og får på denne måten tiden til å gå med en følelse av fellesskap og samhold intakt. De avtaler bestemte dager og klokkeslett for å markere takknemlighet for helsearbeidere som risikerer egen helse for fellesskapet.
Krisen er tett på
Roberta, eieren av fabrikken vi syr de aller fleset av våre produkter på, ringer nesten hver dag og forteller om hvordan de har det, hva de nå kan og ikke kan. Hun forteller om dokumentene de må fylle ut hvor enn de skal, for i Italia er det strengt, ikke som i Norge hvor ingen spør noen om hvorfor de faktisk er ute av hjemmet sitt!
Hun forteller om ansatte på fabrikken, de er bare 11 stykker, som alle har bekymringer på den ene eller andre måten. Mye handler om tiden etter at coronaen har herjet ferdig, og hva som er igjen av muligheter etterpå. Italia har ikke de mulighetene vi har i Norge. Men Italia har en fin track record i å klare å komme seg opp igjen, så jeg håper inderlig det gjelder denne gangen også.
Roberta forteller meg at for inntil kort tid siden, har de jobbet skift i å opprettholde vår produksjon. For i denne perioden er vi midt oppe i høstens varer! Ikke at det er særlig oppløftende akkurat nå, men vi kan ikke annet enn å tenke at vi på ett eller annet tidspunkt skal plukke opp der vi slapp! Det eneste oppløftende i å produsere, og dermed bruke penger akkurat nå, er at det hjelper fabrikken i å overleve. Og vi har planer om å jobbe med dem i lang tid fremover, inntil det motsatte evnt må hamres inn i pannen min.
Keramikken går sin gang
Den lille keramikkfabrikken i Firenze vi samarbeider med holder også stengt, og nå jobbes det bare hjemmefra i den grad det er mulig for keramikere. På verkstedet til Lorenza er det ovner, dreieskiver, glasurkar og en masse annet veldig spennende, som ikke er gjort på et blunk å opprette hjemme..
Før alt stengte, skulle Lorenza glasere de ensfargede tallerknene våre, som er videreutviklingen av egen keramikk. De vil være fine sammen med det mønstrede, eller alene. Det blir spennende å se om vi får til å presentere dette i august som er planen. Bestikk er også nytt fra høsten. Det ser ikke nytt ut, det har en fin patina som kaller frem minner om tidligere tider. Det er sånne ting jeg gledes over, sånne små hverdagslige ting, som får meg til å tenke på mormor eller farmor, eller på bruktmarkeder. Nostalgisk inn til beinet er jeg, og glad for det.
Som sagt, om vi klarer å få gjennomføre i henhold til de planene som er lagt, vil vise seg. Men antagelig er dette tiden for å se etter nye muligheter og løsninger, og planlegge litt annerledes. Vi velger optimisme fremfor pessimisme. Vi skal gjennom dette med beina på bakken.
God lørdag hjemme!
