×

Hytte-hekt

I nesten to år holdt jeg til i redaksjonen til Hytteliv. Jeg søkte jobben som interiørjournalist i juni 2006, hadde ingen kvalifikasjoner annet enn tilknytning til interiørbransjen, men jeg var gira og hadde bestemt meg for at den jobben skulle jeg bare ha, koste hva det koste ville. Som nyskilt og deltidsforsørger, var det mye mer enn bare et ønske om å få meg fast jobb det handlet om.

Turid som den gang var redaktør i Hytteliv, satte meg på en prøve jeg aldri kommer til å glemme. Hvis jeg bestod prøven, var jobben min. Jeg gav jernet, bestod og jobben ble min. Min nye hverdag skulle bestå av hytteentusiaster med så mye lidenskap og engasjement for dette i utgangspunktet lille fristedet, de fire veggene med det spartanske interiøret, ved sjøen, i skogen eller på fjellet, langt fra folk og i hvertfall noe helt annet enn det man gjerne hadde hjemme.

De som leser dette, er muligens allerede på vei til en hytte, egen eller leid, ett fett. Det er hva dette lille stedet betyr for oss som er så fascinerende.

De 18 månedene jeg jobbet i Hytteliv, fikk jeg interessante innblikk i mennesker forhold til hytta. Vi leste statistikk på hvor mange som ønsket at hytta skulle by på fasiliteter som overgikk det de hadde hjemme, for på hytta skulle de virkelig nyte og ikke streve med noe. Og vi leste om alle de som ønsket at hytta var et fristed med færre ting, enklere innredninger, mindre automatikk og mer fysisk arbeid. Etterhvert er det gruppen som ønsker hytter med ekstrem komfort som leder an.

Det enkle er ofte det beste

Det gjelder fortsatt for mange, meg selv inkludert. Jeg minnes med glede, opphold på familiens lille hytte dypt inne i Krokskogen i Nordmarka, mellom Damtjern og Langtjern.

Hovedhytta på ca 40 kvadratmeter rommet akkurat det vi trengte
Sovehytten med tre soverom, alle med enten køyesenger eller vinkelsenger, med skuffer og små skap anrettet der det lot seg gjøre. Knøtta lite og helt perfekt!

Uten strøm og uten vann. Brodern og jeg lærte å hugge hull i isen i brønnen for å tjore bøttene ned for å fylle dem med vann, og deretter bære dem de 50 metrene til hytta ved hjelp av et åk. Åket var for voksne, og vinterstid var «veiene» vi hadde tråkket mellom hyttene og brønnen, med truger vel og merke, med så høye snekanter at bøttene skumpet borti på vei tilbake, og var halvtomme da vi kom frem. På´n igjen, for vann måtte vi ha. Hvis vi ikke bare smeltet sne i den store kobberkjelen som stod på støpejernsovnen ved siden av peisen i stuen. Den med nydelig tappekran i kobber og trehåndtak. Noen som kjenner seg igjen? Lys i sovehytten var i form av stearinlykter og lommelykter. Batterikkonsumet skjøt fart hver gang vi var der inne, dypt inne i skogen med de aller største grantrærne som selskap. Litt forsiktig måtte vi være med stearinlyktene, vi fikk ikke ta dem med på rommene uten de voksne, så da var det små lommelykter som gjaldt.

Dessverre er dette lille paradiset ikke lenger en del av oss, men minnene lever videre og sprer glede og salig lykke over å være omringet av bare det som var nødvendig for trivsel. Minnene røper at trivsel for oss fint kunne innebære råflotte indrefileter i jernpanne på propanbluss og deilige røde viner til de voksne. Det var nok lite som minnet om en traurig tilværelse på skauen. Å leve strøm-og vannfritt var et valg, nettopp for å komme seg vekk fra hverdagens overflod og velstand, kanskje for å kjenne litt på hvor heldig man kanskje er? Eller for å komme litt nærmere jordskorpen? Ikke vet jeg, det var mine besteforeldre som gikk til anskaffelse av det lille tunet på skauen rett etter andre verdenskrig, og at det var noe helt annet enn de ellers hadde i hverdagene i Oslo, er helt sikkert.

Wenche Selmer

Dette bildet er pur lykke for meg å se på, og det er nesten slitt, så mye ser jeg på det…

Mange år senere skulle jeg plutselig få oppleve noe av det samme, ikke i skogen , men ved sjøen. Foranledningen var ønsket om å leve med tærne i vannet en sommer, ha så lite «gods og gull» som mulig å ta vare på at det bare var rom for akkurat det som trengtes, og ikke til det grådigheten vår kanskje sa at vi trengte. I den anledninge er det en helt spesiell person som, i hvertfall synes jeg, har utmerket seg på usedvanlig vis – Wenche Selmer.

Wenche Selmer respekterte og aksepterte naturen, og innrettet seg deretter

Etter mine begreper er det få andre som mestrer det hun så elegant skapte i sin arkitektur. Så varsom og nennsom, så enkelt og dempet, helt stille og myk som silke i sin utførelse av bygg i natur. Hun manet frem en helt spesiell dialog mellom bygningene og naturen de skulle få slå seg til ro i.

Da jeg var så heldig å føle eierskap til en hytte tegnet av Wenche Selmer, var jeg nesten stum. Jeg undret meg i det stille på hvordan noe så enkelt og spartansk kunne gi meg så uendelig mange fine opplevelser. Det var morgener da jeg satt ute på trammen og ventet på at vannet skulle varmes på komfyren. For det var bare kaldt vann der, til hytteveggen vel og merke. Ingen dusj eller baderom. Alt tok tid, og den sommeren var det alt jeg hadde – tid. Tid med guttene mine, og tid for meg selv. Det var et spesielt år og det var mange timer som gikk med til å tenke, med tærne i vannet og fiskeblod på shortsen.

Stue på 4 x 4 meter med en liten terrasse utenfor som økte romfølelsen på godværsdager
Fastbygget spisebord og benker utgjorde halve arealet på 2 x 4 meter som utgjorde kjøkken og spiseplass
Kjære ting som har bygget seg opp gjennom årene, noe henger med fortsatt og noe er tapt
Verdens fineste peis spør du meg og helt typisk for Wenche Selmer
Mesteren av smarte løsninger; fjel trekkes ut for å øke kjøkkenbenk-kapasitet
Utedo eller fristed, kall det hva du vil
Evig eies kun det tapte… så takk og pris for nydelige minner!

Oppholdet ble med det ene, for så endret alt seg, men minnene lever videre. Både for meg og for guttene mine. Vi vil for evig tid ha minnene om akkurat den sommeren sammen. De gangene vi putret over fjorden i Pionéren over til fastlandet, til Margareta, fastboende på gård. Og som på alle gårder, dyrkes det. Margareta stod ikke på noen måte tilbake fra å dele generøst av sine avlinger, og barna og jeg tilbragte timesvis med henne hver uke, de seks ukene vi var på Sørlandet. Ved Brekkestø, min farmors fødested. På sett og vis føler jeg at jeg hører litt til der også, og det er ikke få ganger hvert år, at jeg drømmer meg bort til en liten enkel sjøbbu´ i havgapet. Det er lov drømme!

God lørdag.

2021 © Idea Design AS