Hydra

Hydra er en liten øy i den Saroniske bukten sørvest for Athen. Den kan se ut som hvilken som helst annen øy i området, men Hydra er en helt spesiell øy — et sted jeg personlig føler for å etablere meg hver gang jeg er i land! Drømmene om å drive et lite hus for gjester blusser opp igjen 🙂 Jeg tar meg selv i å føle meg hjemme på Hydra, uvisst av hvilken grunn. Men nå er det en gang sånn at jeg plutselig føler meg hjemme mange steder. Og moro blir det å se hvor jeg til slutt ender opp. Som torgkjerring på Hydra eller Bed & Breakfast vertinne i Toscana..

Hydra kom til meg som en hemmelighet man liksom må hviske vider eller egentlig ikke si til noen engang fordi det er så fint at jeg liksom ikke vil ødelegge det ved å oppfordre andre til å reise dit.

Jeg visste lite om øya før jeg satte fot der for første gang i 2014, men det tok ikke mange minuttene før jeg skjønte at dette var et sted for meg. Et sted som ikke forsøker å være noe annet enn det er – ujålete, ekte, stolt og saktegående. Det var som å lande i en annen tid, der sansene får lede an og tempoet følger etter. For kort tid siden var jeg tilbake og denne gangen med barna mine. Vi hadde alle gledet oss. De unge til å oppleve Hydra, og jeg til å vise dem.

Hydra er annerledes. Det merker man med én gang. For her finnes det ikke biler. Ikke mopeder, ikke motorbrøl, ikke trafikkstøy. Det betyr at man kommer tett på lydene man ellers bare så vidt fornemmer: hovslagene fra muldyrene som fortsatt frakter varer og bagasje, måkeskrik over havnen, vannet som klukker forsiktig mot kaien. Stillheten her har sin egen klang – og jeg elsker den.

Øya ligger en kort båttur fra Athen, men føles som en hel verden unna. Livet på Hydra er både tungvint og upraktisk, men etter en dag eller to på øya er dette kanskje noe av det jeg satte mest pris på. Livet på Hydra er nemlig ikke designet for bekvemmelighet, og det er akkurat det som gjør det så vakkert. Her finnes ingen snarveier, ingen raske løsninger. Alt må bæres – bokstavelig talt – enten på ryggen til et muldyr eller i egne hender. Mange henter fortsatt vann med kanner, handler til fots, og lever med solen som klokke. Det er gammeldags, ja. Utdatert, kanskje. Sjarmerende, definitivt! For det er nettopp i fraværet av det moderne at man kjenner hvor rikt livet kan være. Det er noe befriende ved å være et sted som ikke forsøker å tekkes tidens jag, men som står støtt i sin egen rytme. Det krever mer av deg – men gir også mer tilbake. På Hydra lever man nærmere naturen, nærmere hverandre, og ikke minst – nærmere seg selv.

Dimitris´hus

Denne gangen bodde vi i et hus jeg fant på instagramkontoen @nicolettahouses. De har hus på flere øyer, men bare ett på Hydra. Huset ligger i høyden, med utsikt over byen og havet – men viktigst av alt: det har sjel. Finn huset her og gled deg til et annerledes og mer autentisk opphold!

Som så mye annet på Hydra, er det ikke det perfekte som gjør inntrykk, men stemningen. Huset til Dimitris fikk meg til å tenke på den norske arkitekten Wenche Selmer, en av mine store helter. Hun designet utvendig og innvendig med tanke på at det skulle være plass til kun det som trengtes for å leve. Og når vi summerer litt, så er det egentlig ikke så mye vi trenger. Dimitris hus er litt sånn. Huset rommer tre soverom hvorav ett litt mindre, men de to andre er til gjengjelde store og romslige, alle med hvert sitt bad, behagelig romslige oppholdsrom og stor deilig terrasse med utsikt utover byen og havet. Jeg tok meg selv i å bare gå rundt og titte på alt som var samlet i enkle bokhyller, på et bord, i en bolle. På enkle sofaløsninger med håndbroderte motiver av skip, filleryeputer og broderte lampeskjermer.

Jeg skulle ønske jeg kunne bli boende utover høsten og se hva livet ville at jeg skulle ta fatt på videre..jeg kan fint se for meg et søvnig liv på Hydra.

Hydras historie

Historien til Hydra er alt annet enn søvnig. Selv om Hydra var relativt ubetydelig i antikken, og det finnes få spor fra den tiden, så fikk Hydra sin storhetstid først på 1700- og 1800-tallet, da øya utviklet en kraftfull flåte og ble et betydelig maritimt senter. Hydra tjente store penger på handel og skipsfart – spesielt under Napoleonskrigene, da hydriotiske skip med nøytrale flagg kunne handle fritt med både franske og britiske havner.

Hydras storhetstid var knyttet til handel og sjøfart – ikke jordbruk, for øyas tørre jordsmonn ga lite tilbake. Rikdommen ble skapt på havet, gjennom transport av varer mellom Europa og Levanten. Men etter den greske uavhengighetskrigen på 1800-tallet mistet Hydra sin posisjon. Den klarte ikke å tilpasse seg den nye tiden med dampdrevne skip, og kunne ikke konkurrere med større havner som Pireus. Økonomien falt sammen, folk utvandret, og øya levde videre på fiske, småskala jordbruk – og gradvis, turisme. Den virkelige forvandlingen kom på 1950- og 60-tallet, da kunstnere og intellektuelle oppdaget øyas tidløse skjønnhet. Siden da har Hydra tiltrukket seg besøkende som søker stillhet, sjel og historie – og turisme er i dag dens viktigste næring.

Hverdagsmagi

Det som gjør Hydra magisk, er først og fremst følelsen man får når man går. Man går overalt her – til strender, til små tavernaer, til utsiktspunkter. Ingenting skjer raskt, og det er hele poenget. Det finnes små viker man når med taxibåt, hvor man kan ligge i skyggen eller under stekende sol og høre på naturens egen musikk – vinden, vannet, en og annen summende bie. Det er det eneste man trenger.

Hydra er ikke for den rastløse. Det er en øy som krever at du senker skuldrene, og helst legger igjen noe av rastløsheten og hverdagstempoet et sted mellom Athen og havnebassenget ved Hydra. Og klarer du det, så får du til gjengjeld igjen noe som vanskelig lar seg beskrive En ro, kanskje. En tilstedeværelse. En følelse av å være i kontakt med vårt opprinnelige opphav. Et minne du bærer med deg lenge etter at båten har satt deg av på fastlandet igjen.

Jeg drømmer allerede om å reise tilbake.

God sommer!