Det er ikke min egen historie jeg forteller, men jeg synes den fortjener å bli videreformidlet. Historien er hentet fra en av noen svært få jeg følger på sosiale medier, med bankende hjerte og yrende glede hver gang de publiserer, Italysegreta, og akkurat denne er for fin til ikke å oversettes. Jeg har fått tillatelse til å oversette den til norsk.
Gabriela´s historie
Om å oppdage den sanne betydningen bak “la bella figura” og å gjenoppbygge sitt eget forhold til mat.
«Jeg var så heldig å få vokse opp i en husholdning preget av et fargerikt og kulturelt mangfoldig nabolag i Sør-Philadelphia, USA, kjent for sine italienske lokalsamfunn. Jeg er datter av 1. generasjon italiensk-amerikanere og ble hver dag minnet om hvor familien min kom fra, viktigheten av min italienske arv, historie, røtter og forsakelse. Jeg var omgitt av mennesker med stolthet, tradisjoner, besluttsomhet og selvfølgelig – mat.
Våre oppskrifter og retter var noe av det eneste som var igjen fra hjemlandet; familien min holdt fast ved dem som en konstant påminnelse om kulturen og minnene de fortsatte å bære mens de fant nytt liv i Amerika. Fra store søndagslunsjer, til helligdager og feiringer, tilbragte jeg timer på kjøkkenet for å se mine bestemødre jobbe timer i strekk for å perfeksjonere hver rett. Strevsomt arbeid uten tvil, men likevel, et kjærlighetsarbeid.
Mat var ikke bare noe vi spiste, mat ble en del av vår identitet. Etter hvert som mine ungdomsår raskt gikk, begynte min oppfatning og synspunkter rundt mat å bli utydelige. En «sunn» bevegelse i USA preget hele min tenåringsperiode og preget meg godt inn i voksen alder. Plutselig var pasta nei-mat fordi samfunnet sa det. Karbohydrater var fy fy. Mat var ikke lenger bare mat, det fulgte moralske konsekvenser om maten ikke var av den «riktige sorten».
Jeg husker ansiktsuttrykket til min italienske mor første gang jeg fortalte henne at jeg ikke lenger kunne spise pasta. All maten jeg elsket, mat som var symboler på familien min, deres liv og kjærlighet, og vår arv, var plutselig noe jeg ikke kunne spise og rett og slett utenkelig å noen gang igjen innta.
“Men Gabriela, du elsker pasta! Vi spiser pasta hver uke, hver dag. Det er bare vann og mel, hvorfor er pasta plutselig usunt? ” Fortellingen om helse og velvære viste seg å være en glatt skråning i Amerika som jeg raskt rutsjet ned.
Det var ikke før jeg flyttet til Italia at kultursjokket kom, ikke nødvendigvis fra måten italienerne kledde seg på, beveget seg eller snakket på, men hvordan de spiste, tankegangen, livsfilosofien og la bella figura. Jeg opplevde en eksistensiell identitetskrise, jeg visste ikke hvordan jeg skulle spise, jeg hadde mistet forholdet til mat, kropp og meg selv.
I Roma ble jeg fortært av de daglige rytmene i livet rundt mat. Måten italienere betrakter mat, velger mat, lager mat, spiser mat, går helt imot alt jeg hadde trodd og overbevist meg selv om de siste 10+ årene. Å tilbringe timer på en lokal bar, trollbundet av hvordan kaffe med ekte, helmelk og lett søtet bakverk ikke bare var en hverdagsnorm, men enda mer en rituell og sosial opplevelse, uten så mye som å tenke over hvorvidt man skal eller ikke skal.
Gleden italienerne hadde over hver bit eller hver slurk fra deres perfekt skummede cappuccino var til å ta og føle på. Men selv etter å ha bodd i Roma i nesten halvannet år, fant jeg aldri en gang mot til å bestille en cornetto con crema eller cappuccino uten å kjempe en krig i hodet mitt.
Det var synd og skam som herjet. Synd for å ha spist mat som jeg elsket, men som ikke var «lov» å nyte. Jeg måtte fortjene maten. Stemmene fra hjemlandet klinget i hodet.
I Italia fortjener man ikke mat, man nyter den og feirer den. Måltidet er hellig, og det er ingen magisk ligning involvert. Overbærenhet er tillatt fordi italienerne respekterer deres egen intuisjon, tillit og fred. Det var stemmen som spilte den samme fortellingen i hodet mitt, kalorier inn, kalorier ut. Du trente ikke nok i dag, så du kan aldri spise en hel pizza!
Det var først på en tur til Napoli at jeg innså at kanskje stemmen i hodet mitt ikke alltid er der. Eller i så fall er det en stemme til som plutselig ble tydelig. Helse og velvære er roten til den italienske kulturen, men oppfatningen er helt omvendt. I stedet for å tenke på pasta som rik på karbohydrater, tenker stemmen i et italiensk hode hvor lenge maten skal tilberedes, hvilke grønnsaker som er i sesong for å komplimentere retten, eller hva som er den perfekte vinen for å få hele måltidet til å slå gnist!
Jeg satt i Napoli, på noen steiner langs Borgo Marinari, omgitt av latter fra lokale napolitaner, solskinn og en dekadent lukt som aldri vil forlate minnet mitt. Ut av øyekroken så jeg en kakeboks full av Graffa Napoletana, himmelske lett sukrede smultringer. Etter å ha blitt kjent med lokale rundt meg, insisterte de på at jeg også skulle glede meg over de lokale godsakene. Uten å nøle stakk jeg hånden inn i boksen. Og der var det, ett av de første øyeblikkene etter en nesten 12 år lang pause fra et normalt kosthold, at i det øyeblikket jeg spiste dette dekadente deilige bakverket og nøt hver eneste bit av det, kjente jeg tårer i øynene, ikke fra skyld eller skam, men fra sann glede og følelsen av å leve fritt.
Jeg tok raskt en samtale med en av de napoletanske kvinnene som satt foran meg mens jeg spiste våre søte godbiter. Hennes utstråling og nåde var magnetisk; ikke bare utseendet hennes, men ned til måten hun tok hver bit, uten en mine. Jeg fortalte raskt at jeg var på diett, men bakverket var verdt hver bit og jeg takket henne. Hun kikket raskt opp og ned og så på meg.
«Du må elske deg selv piccolina, du elsker jo ikke deg selv! Men øv deg! Guarda, se her, fortsetter hun og gestikulerer for at jeg skal se på henne. «Se på disse feilene. Det er ufullkommenheter overalt. Kroppene våre er hjemmene våre. Kroppene våre har minner, historier. Hva er skjønnhet? Det er ikke forfengelighet, det er selvkjærlighet. Vi kvinner forlater aldri huset uten vår tillit. Hvis du elsker deg selv, vil du spise hva du vil uten frykt og være takknemlig for det. ”
Ordene hennes, så rene og rå, etterlot seg et ekko i hodet mitt. Dette var den erkjennelsen jeg hadde lett etter, og som kom da jeg minst ventet det, og det er dette: Holdning er alt. Den italienske dietten er mer enn den fysiske maten i seg selv. Det er en livsstil, en livslang og flytende filosofi. Det er hvordan du lytter, føler, snakker og beveger deg. De følelsesmessige, fysiske og mentale delene av å være menneske. Det er mindfulness.
Italienske kvinner og menn utstråler en helt spesiell og dyp selvtillit. I min fortid var månedene fram til sommeren en tid for deprivasjon, strenghet, regler og negativ selvsnakking. Her i Italia er kroppen hellig, feiret uansett alder, størrelse eller antall. Sannhetens øyeblikk var her, blant helt fremmede, som viste meg at livet er ment å leves og nytes, noe jeg ikke helt kunne omfavne på grunn av usikkerheten min. En kropp er en kropp, og en badedrakt er noe du har på deg, ikke noe du må fortjene. Vekt er bare et tall, ikke en byrde.
Det er en vakker flyt i Italia som jeg etterhvert har innsett og adoptert. Takk Italia, og enda viktigere, takk til de vakre sjelene jeg har møtt så langt på min vei mot å lære meg å spise igjen og se kroppen min i et annet lys. Mat er ikke makronæringsstoffer, skam, skyld, moral eller ondskap. Mat er kjærlighet, mat er tradisjon, mat er nytelse, mat er nærende, og mat er sesongbasert».
Etterord
I lys av ovennevnte, og basert på egne erfaringer fra Italia, reflekterer jeg over la bella figura og hvordan det kan overføres til ikke å ha noe med fysisk figur og kroppsutseende å gjøre, men snarere holdningen til disse to. Italienere er avslappet og måteholdne. Høylydte og gestikulerende, med et voldsomnt temperament uten tvil, men med utømmelige ressurser hva andres ve og vel angår. De spiser ikke mye og de drikker seg ikke fulle. Men de lever og ånder for sine nærmeste like heftig som nordmenn trer inn i sine tights og tekniske utstyr og går tur så ofte de kan. Enhver med sine høretelefoner i sin egen verden. De hilser på hverandre der de går tur men de slår sjelden av en prat, byr på seg selv eller undrer seg over en fremmed de passerer på sin tur. Det finnes mange unntak helt sikkert, men tillat meg å sette det litt på spissen. Det er jo lørdag.
Om noen uker skal vi på vår første reise til Italia, på halvannet år, og jeg røres til tårer bare ved tanken. Jeg skal hjem! Noe av det jeg gleder meg mest til, er den italienske rausheten, toleranse og selvfølgelig, maten.
Viva Italia!
