Da tenker jeg ikke så mye på klærne dine, men på hva som kanskje kan skjule seg av gamle skatter i kjøkkenskapene! De som henger med oss, vet at vi elsker det meste innen keramikk og fajanse, og i dag skal det handle om førstnevnte.
For de ikke innvidde, er keramikk og fajanse leirgods som brennes i ovn på høy temperatur. Mangfoldet innen keramikk og fajanse er vidunderlig stort og jeg innser at jeg trenger et helt liv til å leve ut interessen på alle plan. Et lite dykk inn i historiebøkene er nødvendig for å forstå hvordan trendene og teknikkene reiste mellom Europa og Kina, og fra arabiske land via Hellas til Europa. Her er det bare å google seg blå for de vitebegjærlige!
Fun fact: Ordet keramikk kommer fra det greske ordet keramos, som oftest oversettes med «brente ting». Kerameikos er navnet på en bydel i Athen, som i antikken var hovedsete for keramikkproduksjonen i byen. Så det!
Skjulte skatter
For litt siden var undertegnede en helg i Stavanger for å besøke min yngste sønn. Stavanger var en drøm, og særlig da byen viste seg fra sin aller beste side i stekende sol mot slutten av september. Min kjære sønn, som meg, elsker bruktmarkeder (retro spill og konsoller…) og vi tok så klart turen til et lite marked som akkurat den lørdagen avholdt nest siste marked for i år.
Jeg pirket nysgjerrig bort i det meste og plukket med meg ymse små saker, blant annet en tallerken som fikk meg til å stoppe litt opp. Akkurat den dekoren må jeg ha sett før, og likt, for borden rundt mine egne tallerkener er jo liksom litt opp den samme gaten.
Norske kunsthåndverkere
Damen på markedet sa at det var en Figgjo tallerken og at det var en del av flint produksjonen fra Stavanger. Da jeg kom hjem og studerte min nyerhvervelse litt nøyere, så jeg jo med en gang en signatur jeg ikke var så kjent med.
Jeg måtte lete litt her og der for å finne svaret, og svaret viste seg å være et 25 år langt (for meg ukjent) eventyr fra Drøbak faktisk; Elle Keramikkfabrikk AS! Jeg ble henvist til boken «Moderne antikviteter» av Astrid Olsen og Rolf Simeon Andersen som skulle vise seg å være utsolgt fra forlaget for mange mange år siden, og ikke etterbestilt sikkert pga liten interesse for norsk kunsthåndverk i en tid da alt skal skinne som gull og helst pusses opp som nytt. Finn.no/torget løste floken og et hyggelig møte med en dame i nærheten av Telthusbakken i Oslo en tidlig mandag morgen fant sted. Boken skiftet eier og jeg ble litt klokere og godt fornøyd med omvei til jobben den dagen.
Foto: Jon Woxvold
Elle Keramikkfabrikk AS ble startet under krigen i 1942 av en gruppe forretningsfolk fra Oslo. Fabrikken holdt til på Torkilstranda i Drøbak. Virksomheten holdt på helt frem til 1967, de siste årene under ledelse av de ansatte keramikerne. Det er en sjarmerende historie jeg snublet over på bloggen til Håreik´s datter Idun Storrud.
I løpet av de 25 år Elle-fabrikken bestod, var flere norske keramikere knyttet til driften, i kortere eller lengre perioder. Og mange av dem utmerket seg og huskes i dag for sine kunsthåndverk av høy teknisk kvalitet, som Arne Remlov skrev etter en utstilling i Foreningen Brukskunst i Oslo i 1946 om norsk kunsthåndverk med høyt teknisk nivå.
Auksjonsfeber
Vi elsker auksjoner og bruktmarkeder av absolutt alle slag, og det gøyale nå er å se at det er mer og mer norsk kunsthåndverk som dukker opp fra glemselen. Tallerkener og serviser skiftere eiere, sikkert fordi noen dør, noen trenger penger eller de skal ha noe nytt. Hvem vet, uansett, vi elsker at ting skifter eiere og fryder oss over små og store funn her og der. På bildet under er noen av funnen foreviget og satt sammen med vårt eget design og siste tilskudd i samlingen, tallerkenen fra Drøbak.
Det kan hende mange har ting i skapene sine, som de ikke vet hvor kommer fra eller hva de egentlig skal med. Før de sendes videre i gjenbrukssystemer: sjekk dem ut, studer signaturer på baksidene, se om det ikke er noe som har en litt ekstra god historie å fortelle. Med oppfordring om å løfte på tallerkener og boller også der det ikke sømmer seg.
Apropos det med å være indiskret og løfte forsiktig for å se «merket» under, må jeg fortelle en liten historie. En dame jeg kjenner hadde invitert venninner til lunch, og det var dekket med det fineste servise hun hadde. Damen visste godt at noen av de inviterte var vel så opptatt av de ytre ting i livet og visste at de antagelig ville sjekke ut varene ved anledning de gangene vertinnen var på kjøkkenet, for å se om det var noe ordentlig fint de skulle spise fra. Overraskelsen var stor da de så små merkelapper trykket opp med 25 cent på… vertinnen observerte dette og smilte lurt og visste godt at serviset antagelig burde vært på museum.
God lørdag!
