Jeg sitter med et eksemplar av boken «Oslofjorden – historiske badeanlegg» skrevet av kunsthistoriker Tone Skjelstad og leser med interesse om tider som engang var og reflekterer over hvordan ringen på sett og vis nå er sluttet. I hvertfall hva Oslo som fjord- og badeby gjelder.
«Oslo var blitt en badeby og byfolket reiste ut til fjordens myldrende badeliv. Sommerbyen med grønnkledde øyer, uberørt natur, og strender yret av liv på solvarme dager. Menn og kvinner kunne nå for første gang nyte det nye badelivet i omgivelser med frisk luft, sol og vegetasjon. En moderne og frigjort livsstil tuftet på en sterk frihetsfølelse. Fysisk aktivitet ble avgjørende og en ren sjel i en atletisk kropp var det nye idealet. Sjøbadene var «drømmen om det gode liv».
Et pussig sammentreff faktisk, at Tone og hennes kollega Anne Kristin i ArtCards skulle svinge innom akkurat nå som vi nettopp har byvandret i Bjørvika. Forbudet mot å oppsøke andre kommuner har åpnet opp for mange fine opplevelser. Boken om Oslo som badeby er høyst leseverdig og en morsom kilde til mimring og undring, avhengig av hvem som leser, og kan kjøpes hos oss eller hos ArtCards.
Sommer og sjøbad skal det snart bli
De grønnkledde øyene blir grønne i skrivende stund, den uberørte natur er kanskje ikke lenger så uberørt men likevel utrolig spennende og det yrende strandlivet skal snart utspille seg på byens mange nyopprettede bryggeanlegg. For Oslo er faktisk forvandlet til en badeby der fjordbad midt i hovedstaden er blitt en hverdagsfavoritt. Det lover godt for byens fremtid og for fremtidige sommerferier som kanskje for mange skal avholdes hjemme i egen by?
– Men det er enda en stund igjen før vi kommer tilbake til badetoppen fra 1920-tallet. Den gangen var det 13 fjordbad sentralt i Oslo, men disse ble fordrevet av kaier, industri og tung skipstrafikk. Pluss den massive forurensningen av fjorden med kloakk fra elvene og andre utslipp. Vannet ble etter hvert så ufyselig at ingen ville stikke en tå uti Indre Oslofjord. På 1980-90-tallet ville politikerne ta grep.
Resultatet kjenner vi, fra 2000 ble det vedtatt at sjøsiden av hovedstaden skulle være til rekreasjon for befolkningen, og siden er fjorden blitt gullende ren, marint liv er tilbake og stadig nye badeplasser er kommet til. Kjempesuksessen Sørenga sjøbad åpnet i 2015, Tjuvholmen inviterte til fjordbad noen år tidligere, mens det siste i rekken av nye, tilrettelagte badesteder nært sentrum åpnet ved Bekkelaget.
Bjørvika vokser og vokser
Bjørvika blir stadig mer by – det bygges i høyden, i bredden, langs vannet og mot sør. I 2020 blir både Munch-museet og Deichmanske bibliotek ferdig (skulle åpnet 28. mars men så kom viruset…) og en gondolbane til Ekebergåsen rykker nærmere, huttetu, det blir ikke noe for undertegnede, men sikkert gøy for de som liker å henge i kabel over bakken. Uansett, det er litt som å være i et annet land, eller i hvertfall langt vekk fra der vi vanligvis ferdes. Spennende og inspirerende, stimulerende og pirrende. Jeg kunne gjerne sett for meg å bo der, da helst med utsikt utover fjorden og min makker spør om hva jeg tror mest på – Julenissen eller å vinne i Lotto.. det blir nok med et sjøbad og fotturer.
5000 boliger er planlagt, store offentlige bygg, ny skole, en helt ny bydel. Arbeidene ble satt i gang i 2005 og når alt det planlagte en dag står ferdig, skal det ha gått 35 år! Med andre ord, ikke et bittelite prosjekt.
Interessen blant oss vanlige Oslo-folk og tilreisende, er stor. Bjørvika engasjerer. Med det omstridte Munch-museet som vi konkurrerer om å elske eller hate og Deichmanske bibliotek som snart åpner dørene for store og små, er dette en bydel som engasjerer! I kvartalene rundt vokser store bygg seg større, men samtidig virker alt som et vel planlagt puslespill hvor brikkene danner en fin helhet og gode byrom å ferdes i. Men de som en gang trodde at Barcode-rekken skulle være Oslos ansikt mot fjorden, har for lengst måttet tro om igjen. Men nå er overraskelsenes tid over.
– Alt er ferdigregulert. Det kommer ingen overraskelser om byggehøyder etc., byggstrukturen er låst. Med andre ord, det er ingen flere enn Barcode rekken som får en masse bygg reist rett i fleisen!
Det betyr også at de som har gjort det til en fast syssel å bade badstu ved Langkaia, kan se for seg dette i all overskuelig fremtid. Her holder også SALT til, et badstuanlegg med plass til 125 kropper. Jeg håper på vegne av badstubadere at anlegget overlever corona-tiden og består, om mulig med færre inne på benkene av gangen. Det er virkelig et gøyalt skue å se alle disse kroppene side om side, salige i blikket over varmen som stiger der de sitter og skuer utover fjorden og byen mens den sakte forandrer seg tilbake til å være badeby.
Litt bortenfor, fortsatt langs Langkaia finner vi badstubåten KOK. Jeg kjenner flere som har dette som sin hang out sommer som vinter, og visste du at man kan leie en badstubåt og putre ut i fjorden på et aldri så lite fjordcruise? det koster dog kr 4900,- for tre timer, med plass til 10 stk, så blir det kr 163,- pr kropp i timen. Skal man tenke i corona-baner, bør man kanskje halvere til 5 pers, og dermed doble timeprisen. Likevel, det må da være en opplevelse av de helt store, og i hvertfall av de helt annerledes!
Jeg runder av med å sitere Tone Skjelstad en gang til:
«Ringen er sluttet i Oslos badelivshistorie. Vi er igjen tilbake til flytende badehus som tilbød «bad i aaben søe» slik kjøpmann Jørgen Young lanserte et flytende badehus i 1820. Både badehus og badebåter startet med private initiativer der fok badet hele veien fra Akershus festning til Tjuvholmen. Nå er det igjen badevann og bademuligheter på Bystranden og i badebyen Oslo. Det er bare å ta på seg badetøyet og ta seg en dukkert».
God lørdag, med eller uten badetøy!
