Vi har snakket om det før – hvordan vårt daglige virke resulterer i spennende møter mellom mennesker. Noen streifer innom på gateplan og andre besøker oss på nett. Dialog oppstår uansett, heldigvis, takk og pris for at de aller fleste ikke føler at terskelen er høyere enn at de tar kontakt ved behov. Og slik stiftes bekjentskaper og historier deles. I ny og ne er det noen historier som treffer oss litt ekstra. Dette er en av dem.
Det handler om Marit. Opprinnelig fra Oslo men som nå har gjort fjellrypa av seg for godt. Hun skulle bare… og så ble det noe helt annet.
Som Osloborger benyttte Marit seg av Oslomarka, men hun følte seg kallet til noe mer. Noe lenger unna. Noe høyere oppe. Noe som minnet mer om alle turene moren hennes trakk henne med på i oppveksten. Og da hun i tillegg bestemte seg for å ta jegerprøven og bestod, følte hun dragningen ut i åpen natur enda sterkere. Med rykende ferskt jaktkort i lomma meldte lysten på hund seg, og plutselig var hun ikke bare jeger, men også hundemamma til Max, en nydelig gordonsetter. Med dette nye innholdet på plass følte hun seg fjell-frelst på ordentlig. Trangen til å vandre ut i den frie natur meldte seg sterkere og sterkere.
Folldal i Østerdalen
Folldal var et kjent område for henne av flere grunner fra tidligere, men med nytt fokus ønsket hun å bli kjent med nye steder i det allerede kjente området. Hun blir anbefalt å dra til Dalholen og videre på en grusvei opp til fjellet. På vei opp kjørte hun forbi et lite småbruk beliggende på en liten høyde med utsikt til Snøhetta og fjellene rundt. Og hun tenkte med en gang: drømmested! Tenk å bo sånn!
Fra Oslo til Trøndelag
Noen år senere flytter Marit ut av samboerskap og vekk fra Oslo. Trøndelag skulle være hennes nye lekeplass et par år, men hun ble der i 8 år. Og grunnen til at hun ble lenger enn planlagt er muligens en flott kar fra Oppdal med mange av de samme interessene og i tillegg hadde han hytte i Dalholen. Der hvor Marit hadde vandret på ukjente stier og lagt sinn elsk på drømmestedet, småbruket hun tilfeldigvis kjørte forbi en dag hun skulle til fjells.
En gang de var i Dalholen sammen og hun skulle bli vist det fineste han visste.. gjett hvor han tok henne med? Til småbruket Marit hadde forelsket seg i! Hvor stor er sjansen for at to mennesker som aldri har møttes, faller pladask for det samme stedet, plutselig møtes og fortsatt drømmer om småbruket?
Årene gikk og hverdagslige hendelser inntreffer slik det gjør for de fleste av oss, som gjør at hverdager veksler mellom å stå stille, bevege seg for så å ikke vite hva som venter rundt neste sving. Marit og kjæresten slapp ikke unna de heller. Hytten til kjæresten ble solgt og tøffe tider med sykdom og operasjoner fulgte. For å få tiden til å gå tittet Marit inn på finn.no i ny og ne for å se om noe passende plutselig dukket opp. Jaktkort, hagle og bikkjer hadde de jo, så ut i det fri ønsket de seg begge. Og plutselig, der var det! Småbruket de begge hadde forelsket seg i på forskjellige tidspunkter, hver for seg, og som etter at de møttes hadde drømt om i fellesskap. Nå var drømmen nesten til på ta og føle på. Men med kjæresten innlagt på St. Olavs hospital i Trondheim og drømmen innen rekkevidde på nett ble gode råd dyre. Marit mannet seg opp og la kortene på bordet. Pasienten nølte ikke et sekund, og sa «klin til»!
Amor traff blink
I fjor, sommeren 2019, flyttet de begge to sammen og inn på småbruket. Og veldig fort innså de hvilket gedigent oppussingsprosjekt de hadde skaffet seg. Men det var ikke nok til å ta fra dem gnisten og gleden over å skulle slå rot ved foten av fjellene i Dalholen. Med diverse vinduer, dører, tak og vegger som hele tiden skal restaureres, og til sammen 6 hunder som skal fôres, trenes og holdes i god form, er det lite dødtid hos Marit og samboer.
Fysisk arbeid og friliuftsliv er hovedingredienser i hverdagene til Marit, og da hun endelig fikk en jobb i nærheten, kunne hun virkelig ta inn over seg at dette var hennes nye liv på heltid, og ikke bare unntaksvis og i ferier. Nå kunne hun gjøre det til sitt daglige helårsvirke å pusle rundt på tunet, se til planter, blomster og drivhus i sommersesongen og trekke ut på jakt når det stod for tur.
En gang driftig, alltid driftig
Marit har stor menneskelig kapasitet og lader seg opp når hun har mye på gang. Med tre gordonsettere, og tre pointere som samboeren bragte med seg inn i totalen, er vel den egenskapen et slags lykketreff? For at det ikke skulle være noe tid til overs, opprettet Marit Svartkulpen som driver med oppdrett av gordonsettere når hun synes hun har gode nok avlshunder. Så en gang i blant kryr det av mørkebrune små nøster, og hvordan noen da klarer å stå i mot vet ikke jeg.
Svartkulpen hjelper hundekjøpere, uten at hun driver kennel. Når venner er på ferie eller er hindret fra å passe godt på sine firbente, stiller Marit med glede opp. Hun er opptatt av å kvalifisere til det hun tar på seg av ansvar, og har tatt instruktørbevis og hjelper valpekjøpere fra tid til annen. Skulle noen trenge dressurkurs, hvilket de fleste nybakte hundeeiere burde føle at de trenger, stiller hun gjerne opp.
Kort summert, og grunnen til hvorfor Marit fascinerer: Marit har kjent etter, tatt noen valg og funnet roen! Undertegnede legger gjerne til at i vår tid krever det en del guts å finne roen i all uroen og støyen vi gjerne omgir oss med, og noen ganger overdøves av. Min fascinasjon for Marit går på at hun har tatt noen konkrete valg og har som følge, landet. Alt det hun valgte vekk til fordel for Dalholen og et liv som fjellrype, savnes ikke. På spørsmål om det var en vanskelig beslutning, å flytte fra Oslo, og senere fra Trondheim, er svaret at ja, men det vanskeligste var selve beslutnigen om å reise. Alt det andre i etterkant var bare praktisk.
Hvorfor Folldal?
Naturen! Sett passerspissen i Folldal og dra en sirkel på ca to timers kjøring, så er du både i Trondheim og Sverige, og du kan kjenne lukten av slatvann fra Åndalsnes. Innenfor denne to timers radiusen har vi i følge Marit noe av det vakreste Norge har å by på, med Rondane, Trollheimen og Dovrefjell. I tillegg kan du oppleve fantastiske natur 750 moh og lange seterdaler. Einunndalen f eks – Norges lengste seterdal på 55 km – er helt fantastisk. Tørt og fint innlandsklima og mange soldager. Folldal skryter på seg lite nedbør, men om vinteren kan det bli bitende kaldt! Her gjelder det å trives med å være ute og bruke naturen, i all slags vær. En dame jeg en gang var veldig glad i sa at det ikke fantes dårlig vær, bare dårlige klær.
Folldal bygdetun, Uppigard-Streitlien
Litt fun fact på tampen for de to det handler om her i siste avsnitt, er typer jeg skulle ønske vi hadde flere av.
Arbeidet med Folldal Bygdetun startet allerede i 1949. Et kommunalt oppnevnt styre sikret seg flere hus, men hadde store problemer med å finne frem til en tilfredsstillende tomt. Arbeidet stilnet derfor av og noe museum ble det ikke, og en østerdalsstue med barfrø fra Grimsbu-Holen kom aldri opp igjen. Men i 1975, kunne Folldal kommune sikre seg et fullt utbygd bygdetun, nemlig Uppigard-Streitlien, og det er dette som er hovedanlegget til Folldal Bygdetun i dag. Uppigard-Streitlien ble skapt av Anton Raabe (1889 – 1959) og Tore Segelcke (1901 – 1979). Folldal kommune kjøpte stedet av Tore Segelcke. Raabe var kirurg, legendarisk jeger, friluftsmann og samler. Tore Segelcke var kjent skuespillerinne ved Nasjonalteateret fra 1935. Begge var sterkt engasjert i norsk natur og kultur, og bygde sammen opp flere private samlinger. For Oslo-boere er kanskje Bjørnsgard ved Bogstadvannet i Oslo kjent? Og hva med Huldrehaugen i Bykle?. Hus og innbo fra dalene på Østlandet ble på denne måten sikret for ettertida.
Med Marits historie tikkende rundt i hodet, kjenner jeg på oppriktig glede på hennes vegne, og på litt utålmodighet i å la egne drømmer bli virkelige. Jeg sier alltid at jeg aller helst vil være gardskjerring, eller husfrue, kall det hva man vil, men jeg elsker å stelle i stand, gjerne for mange, og ser gladelig for meg en dag som begynner på kjøkkenet med planlegging av dagens måltider, baking av brød og klargjøring for det mange er gode på, nemlig å sitte til bords i timesvis og snakke om løst og fast. Det er drømmen min. En dag… en stund tenkte jeg at den drømmen kunne bli virkelig i Italia. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Tiden vil vise.
God lørdag og takk for at du ville la meg dele om deg Marit!
