Det fine med å være hands on og drive alt for det meste selv, er at vi plutselig får tilgang på øyeblikk som pirker i gamle minner! La oss forklare.
Når vi f eks betjener nettbutikken vår, registrerer vi adresser og stedsnavn vi noen ganger drar kjensel på, og hjulene i vår innebygde minnepinne begynner å rulle.
Her forleden fikk vi inn en bestilling fra Homborsund, hvilket gav ideen om dagens lørdagsbrev. Selv om det snart er jul og snøen snart skal lave ned, luktet det plutselig salt sjø og mors middag fra byssa! Og lyden av morfars morgenbad fra hekken kunne nesten høres. For en glede det er å ha gode minner med seg.
Undertegnede vokste opp med en morfar som hadde seilbåt og fikk være med en uke hver sommer, sammen med storebror, lillesøster og foreldre. Det var stor stas, og de fleste gode barndomsminnene er faktisk knyttet til disse turene. Vi seilte fra Gamle Hellesund oppover kysten og hjem til Kjøvangen hvor vi ellers holdt til. Morfar var fast bestemt på å alltid ankre opp i folketomme (klart foretrukket) uthavner. Organiserte havner var for bunkring og intet annet. Der ute i det fri, til bølgeskvulp mot skroget og måkeskrik, var det som om tiden stod stille. Vi lærte å spleise tau så klart, vi lærte å lage dekkkebrikker av tau, vi fisket, spilte kort, tok morgenbad med saltvannssepe (som vi har lett vel og lenge etter i alle år siden, og endelig funnet blant utvalget til C soaps, stor takk til Caroline og hennes never ending innsats for å utvikle produkter vi trenger og vil ha mer av).
Vi levde helt enkelt fra hånd til munn, hver dag uten å la tankene vandre lenger enn til neste havn, eller til neste værmelding, eller til neste måltid tilberedt av mesterkokken vår egen mor som kunne trylle frem hva det måtte være vi hadde lyst på, og særlig hva hennes far hadde lyst på! Vi spiste alltid godt, alltid noe med poteter og alltid jordbær til dessert, med masse fløte og mye sukker. Morfar spiste mye sukker og og da fikk vi også lov.
Hvor vil vi med dette? Er det et ønske om å bremse farten tro? Eller er det en lengsel etter en tid da alt var mye enklere, hvor teknologi var helt fremmed? Er det nostalgien som river litt for å kjempe om plassen med alt vi fyller på med hver dag bare fordi vi kan?
Minnene er viktige for oss, for det er jo det vi gir videre til neste generasjon. Egne opplevelser danner utgangspunktet for egne barns oppvekst. Vi er flere her på bakrommet med hver vår bagasje og historie. Noen er vokst opp med foreldre som tok dem med på turer hit og dit, og fikk barn med en utpreget reiselyst og nysgjerrighet på kjøpet. Andre av oss opplevde ikke så mye ute i de store marker ute i verden, og vokste opp med mindre inntrykk fra fjerne strøk, og preges av det den dag i dag. Det ene er ikke mer rikitg eller galt enn det andre, men alt er med på å prege de som kommer etter oss.
I dag er det lørdag nok en gang og julen er like rundt hjørnet. God og fredelig førjulstid fra skrivestuen, med mimring og repetering av gamle tradisjoner så nostalgien får påfyll. Hvis det er det man vil.
God lørdag!
