Parfymekunsten har fulgt oss mennesker gjennom tidene. Ønsket om å omgi oss med gode dufter har trolig eksistert så lenge vi har kunnet kjenne røyklukten fra leirbål eller duften av en blomstereng etter en sommerlig regnfall.
Trådene bakover i tid er lett å glemme når du raser gjennom parfymeavdelingen på en flyplass eller leser om den seneste kjendisduften, men jakten på “min duft” har vært et lite dykk innover i meg selv. Det handler om identitet, personlighet og sanselighet.
Min egen søken etter en parfyme som føles som en forlengelse av den jeg er, har foregått gjennom mange tiår. I fjor bestemte jeg meg for å realisere en duft slik jeg liker at den er. På veien har jeg latt meg fascinere av parfymens utvikling og hvordan den er en del av verdenshistorien.
Duft som konsept startet for alvor i oldtidens kulturer Mesopotamia, Indus og Egypt med røkelse og essensielle oljer. Ordet parfyme kommer fra latinske per fumus “av røyk”, og peker på den utbredte praksisen med å brenne velduftende bål. I Egypt var det bare prestene som hadde lov til å lage aromatiske blandinger, og parfyme ble sett på som en måte for mennesker å blidgjøre gudene på. Jasmine, aromatisk harpiks og liljer var blant de mest populære duftene. I tillegg til religiøse seremonier ble en rekke forskjellige remedier brukt til å finne balanse mellom kropp og sjel i hverdagen. Ikke helt ulikt hvordan vi i dag nyter godt av aromaterapi eller legger frem stemningsskapende potpourri i hjemmene våre.
Den første “nesen” vi vet om, tilhørte en kvinne.
En mektig sådan: I Mesopotamia hadde kjemikeren Tapputi en fremtredende rolle i samfunnet, og utviklet produksjonsmetoder som senere spredte seg til andre kulturer.
Parfymekunsten har naturlig nok utviklet seg gjennom historien, i takt med kjennskapen til naturens lover og tilgangen på råvarer. Fønikiske sjøfarere brakte med seg egypternes kunnskap over Middelhavet til Hellas og derfra til de parfymeelskende romerne – som generelt henga seg til livets goder. Blant annet skal det ha vært kraner med rosevann i keiser Neros palass, og under en fest skal en av hans gjester ha blitt begravd under en kaskade av roseblader!
Med kristendommens ankomst så godt som forsvant tilgangen til den dekadente parfymen, med unntak av røykelse brukt i religiøs sammenheng. I skarp motsetning til islam, der aromatiske dufter var så viktig at man til og med blandet dem inn i moskeenes sement, og muslimske menn brukte parfyme etter fredagsbadet. Araberne var handelsfolk og fikk tak i mange ulike ingredienser på sine handelsreiser. Det var også under denne perioden at man lærte å utskille stoffer gjennom destillering, og gikk fra å blande oljer med knuste urter og blomster til å utvinne aromatiske oljer fra planter. Det resulterte i mer delikate dufter, som roseolje, og ble en umiddelbar suksess.
Det var gjennom arabernes tid på den iberiske halvøy og de kristnes korstog til Det hellige land som parfymen på nytt fikk innpass i Europa. Sikkert til stor lettelse for luktesansen: Hygieneforholdene var det så som så med i middelalderen. Spesielt italienerne ledet an med å videreutvikle arabernes teknikker, og det skal ha vært i Modena at man første gang utviklet en aromatisk alkohol, og denne klare væsken erstattet parfyme i mer fast form.
Velstående kvinner begynte under renessansen å bære små, perforerte beholdere fylt med parfyme, såkalte pomandere, for å skjerme dem mot odører. Ved dominikanerklosteret Santa Maria Novella i Firenze lagde man rosevann som skulle være desinfiserende og hindre spredning av pesten som herjet under middelalderen og renessansen. Klosterets apotek, som åpnet i 1221 og fortsatt driver den dag i dag utviklet en rekke dufter og var Caterina de’ Medicis foretrukne parfymør.
Da Caterina som fjortenåring giftet seg med Frankrikes fremtidige kong Henrik II i 1533, utviklet munkene duften Acqua Della Regina til hennes ære. Senere ble parfymen døpt om til Acqua di Santa Maria Novella og er i dag kjent som en duftklassiker.
Caterina tok ikke bare med seg bruken av parfyme til sitt nye hjemland – hun tok like godt med seg sin egen parfymør, kjent i Frankrike som Florentineren Rene. Hans laboratorium lå innenfor dronningens gemakker, slik at ingen skulle få tak hans oppskrifter!
Dette ble starten på fransk parfymeindustri, og spesielt Grasse´s status som dufthovedstad ble raskt etablert. Den dag i dag har denne sydfranske byen en helt spesiell status blant oss parfymeentusiaster, og det var naturlig for meg å utvikle min egen duft nettopp der.
Med etableringen av motehus på begynnelsen av 1900-tallet ble parfyme raskt en viktig del av et merkes sortiment. Duftene ble samtidig mer komplekse og sensuelle i tråd med kvinners endrede rolle i samfunnet. I 1921 kom ikoniske Chanel nr. 5 – en parfyme som ifølge moteskaperen selv var skapt av en kvinne for kvinner. Miksen av jasmine, rose, sandeltre og vanilje føles fortsatt ren og moderne hundre år senere. Mange duftklassikere, som Shalimar og Arpège, ble skapt i denne kreative tiden mellom de to verdenskrigene.
Med et så rikholdig utvalg på markedet, kan vel noen si at det burde da vel være mulig å finne noe som kunne falle i smak! Ja, kanskje det, men nå har jeg gjort det til mitt prosjekt å realisere de drømmene som liksom ikke slipper taket. Drømmen om min egen duft er en av dem.
Duften vår er satt sammen av følgende dufter:
Toppduftene (den første duften man fornemmer og som de fleste baserer sin «liker eller ikke liker» på. De er vanligvis friske og lette, og de fordunster fort) er basert på flora og frukt: peon, pære og litchi, altså blomst og frukt
Mellomduftene er duftene som definerer parfymens fylde, og kommer frem når toppduftene avtar:
rose, jasmin og sukkererteblomst
Basisduftene er tyngre og varer lengre, og etterlater et inntrykk i større grad:
musk og sedertre
Under utviklingen av duften, ønsket vi å gi en tradisjonell duft en moderne vri sammen med eleganse, kvinnelighet og opplevelsen av ren. Blandingen av feminin flora, frisk frukt og litt mystisk tre utgjør vår definisjon av en moderne, kvinnelig og ren duft.
VI lanserer torsdag 25 oktober, uten mye ståhei, men det vil bli litt ekstra fokus på kvinnelighet og dufter akkurat den dagen. Mer om lansering følger om kort tid.
Det har vært et spennende og egentlig ganske krevende prosjekt med mye nytt innhold og begreper. Jeg er stolt og glad for at det endelig skal presenteres. Til slutt må jeg innrømme at jeg liker jeg å være en del av en lang reise som startet for tusenvis av år siden med aromatiske bål og har svingt innom både Tapputi og Caterina de’ Medici på sin ferd. Som noen skjønner, linken til Italia og til Firenze er alltid på plass.
God lørdag!
Duft og sanselighet
Lørdagsbrev
