Jeg tar meg selv mange ganger i å styre fælt, og blåse små detaljer opp og ut av proporsjoner. Når livet går knirkefritt tar jeg nok det meste for gitt. Helt til noe skjer i livet til noen jeg er veldig glad i og jeg blir minnet på at livet er veldig skjørt.
Det får meg til å omprioritere og ta valg. Det får meg til å ville legge om rutinene og endre mønstrene mine, for å gi mer rom til viktige ting! Behovet for nærhet til menneskene jeg er glad i melder seg sterkt, og andre sysler dyttes bakover i køen. Verdien av familie, vennskap, felles minner og de nære ting bevisstgjøres plutselig.
Jeg er velsignet med minner om vennskap fra da jeg var 6-7 år. Frem til da var nok broren min den eneste vennen jeg hadde. Lillesøsteren min, fem år yngre enn meg, var vel mer et prosjekt da, men en nær venn i dag. Vi hang sammen og knyttet bånd for livet.
Da jeg begynte på Eiksmarka skole i 1974 fikk jeg tre venninner: Karianne, Rønnaug og Elisabeth. Jeg tenker ofte på hvor de er blitt av og har ved flere anledninger forsøkt å finne dem, men selv Facebook har ikke vært til hjelp der. Altså er det bare minnene igjen, men det er gode minner som jeg er takknemlig for å ha med meg videre. Skulle det mot all formodning være noen som kjenner disse jentene som er født i 1967 og som vokste opp på Eiksmarka, er jeg salig over å bli kontaktet!
Karianne´s mor var hjemmeværende og gikk alltid med forkle, og det luktet alltid mat der hjemme. Husker at de hadde hjemmelaget plommesyltetøy som jeg egentlig ikke likte, men spiste for det, bare fordi jeg syntes det var så fint med hjemmelaget syltetøy fra deres egne plommer. Ikke det at jeg kom fra en familie som aldri laget noe hjemme, på ingen måte, for både mor og mormor syltet i vei om sommeren. Og det meste vi alltid har spist har vært laget fra bånn. Men likevel, plommesyltetøyet hos Karianne gjorde ett eller annet for meg.
Da jeg var 10 år, flyttet vi fra Eiksmarka til Oslo, og på Lilleaker skole traff jeg nye mennesker og knyttet nye vennskapsbånd. Bånd som er sterke den dag i dag. Det var særlig tre jenter som kjente hverandre godt fra før, som gjorde plass til én til, og plutselig var vi fire som hang sammen i tykt og tynt. Noen av oss avtalte hver morgen hva vi skulle ha på oss for å ligne mest mulig på hverandre. Vi ønsket liksom å være ett. Andre av oss konkurrerte om å være sterkest og underholdt med armbryting i friminuttene. Det var til skrekk og advarsel for guttene på den tiden som i utgangspunktet hang etter på utvikling, og skulle i tillegg hanskes med to tilsynelatende uredde jenter med superkrefter! Vi tilbragte all tid sammen, vi to eller alle fire, og vi er fortsatt nær etter over 40 år sammen!
Flere er kommet til etterhvert som årene har gått, og i dag kjenner jeg på gleden og takknemligheten over å være en del av en fin gjeng på 9 jenter. Alle sammen forskjellige men alle sammen glad i hverandre og viktige for hverandre. Vi sees ikke så ofte vi gjerne skulle ønsket, noen av oss mer og andre av oss mindre. Mange jobber, og har andre punkter på dagslisten som gjør at tiden nødvendigvis prioriteres til annet. Men vi vet at vi er nære og har hverandre i tankene og i hjertet. Skulle noe skje, vet vi at vi vil passe på hverandre! Uansett!
Når jeg blir minnet om at livet er skjørt og på de tingene som virkelig betyr noe, tenker jeg også at jeg bare har ett liv som jeg bør forvalte på best mulig måte. For meg innebærer det å velge bort en del greier, akseptere mange forsakelse og prøve å kjenne etter så ofte som mulig.
I tillegg til vennskap og familie setter jeg stor pris på naturen og det aller enkleste jeg finner der. Å se en ny vår hvert år med alt den bringer med seg av nennsom skjønnhet, ja det rører ved et for tidenlitt melankolsk hjerte.
Jeg tror det handler mye om å være tro mot seg selv. Om å leve oppriktig. Om å kjenne igjen det som gir og styre unna det som tar. For meg har denne innsikten vært viktig. Først å bli kjent med meg selv, dog i voksen alder men bedre sent enn aldri, og så å leve etter mine behov og ønsker. Dette har ført til at jeg har mistet noen tidligere bekjentskaper på min vei, og jeg har distansert meg fra andre, men det har vært nødvendige forsakelser.
Som menneske erkjenner jeg at jeg ikke kan alt, jeg rekker ikke over alt, jeg kan ikke være likt av alle, jeg kan ikke leve mitt liv så det ligner på en annens liv bare for at det eventuelt skal få meg til å føle at jeg er på riktig hylle, eller føle meg som en del av et fellesskap. Jeg har definert mine egne hyller og trives godt der. Jeg ser at andre lever på andre hyller og får til masse greier jeg aldri synes jeg har fått til, men dette er helt i orden for meg.
Jeg er god nok for meg og har etter mine egen begreper verdens beste lille liv, med to deilige barn som jeg elsker overalt på denne jord.
En mann som rommer hele meg og får meg til å føle meg elsket og ønsket, som kom inn i mitt liv for to år siden med en bonusfamilie de fleste bare kan drømme om. Jeg har en mor og far som alltid heier og støtter og som har vist at de stiller opp når det virkelig røyner på. Jeg har søsken som jeg er utrolig glad i og har massevis av morsomme og gode minner sammen med.
Og jeg har en jobb som jeg har skapt helt selv, som jeg elsker å holde på med. Om det er deler av verden jeg ikke får sett, eller mennesker jeg ikke rekker å bli kjent med, ja vel, hva så! Livet jeg lever er mer enn godt nok for meg.
Takk for følget, og god lørdag!
De nære ting
Lørdagsbrev
