I tillegg til å bruke Instagram til egen markedsføring har jeg en veldig personlig glede av dette sosiale mediet som jeg er svært så ambivalent til. Et elsk-hat forhold uten tvil! Min personlige glede ligger i å søke etter personligheter som stikker seg frem på en lydløs og ekte måte. Ikke fordi de legger ut om hvilken drink de laget i går eller hvor de er på reise. Dette preller av meg som vann på gåsa. Jeg finnes ikke interessert i hvor andre er, hva de gjør, med hvem eller hvorfor. Det som derimot interesserer og stimulerer meg, er mennesker som deler nennsomt og dempet, uten å skryte, uten å oppnå noe særlig annet enn bare å dele noe de brenner for.
Det er sånn jeg møtte Marit. Jeg snublet over en samling usedvanlig vakre bilder av de enkleste ting laget for hånd og ble revet med, og tok kontakt. I linjene som følger kan du lese Marit´s historie fra virkeligheten og jeg er rørt over at hun vil dele fra sin intime sfære. Om andre blir beveget og opprømt av å lese historien hennes, ja, så gjør det dagen min ekstra fin. Følg gjerne med på Marit´s underverker på @oktober_marit. Alle bildene er hennes egne, lånt med tillatelse fra hennes unike Instagramkonto.
«Jeg er oppvokst i en håndarbeidskultur. Min mormor bodde i byen, stor leilighet i en bygård i Horten, hvor stuene lå på rekke og rad. Der fikk jeg leke meg med eksklusive lapper fra syskrinet, og sydde dukkeklær til smådukkene fra «krigen». Hos farmor, som bodde på landsbygda i Gjerstad, Aust-Agder, lærte jeg det meste!! Hun sydde alle klærne sine selv, og lærte meg søm på symaskin, strikking, hekling og til og med nuppereller. Hun hadde et kott stappfullt av alt mulig spennende; stoffer, garn, knapper og utstyr av alle slag. Jeg husker spesielt godt de store ballene av stoffremser, som hun brukte til veving av gulvtepper. Jeg var mye på besøk hos begge i oppveksten, og fikk derfor erfaring og lærdom fra to ulike verdener.
Jeg har også en mamma som elsker å holde på med alt mulig kreativt, så det har aldri vært mangel på hjelp hvis jeg har hatt bruk for det.
Jeg har «alltid» strikket, og strikket min første genser i 8 års alderen. Med svette hender strikket jeg en rød genser i vamsegarn. Siden er det strikkingen som har stått mitt hjerte nærmest. I ungdomstiden strikket jeg mange gensere og kofter til meg selv, til søsken og andre. Jeg strikket til og med noen Peer Spook-gensere for Husfliden. (Jeg har holdt på med mye annet også. Jeg har for eksempel en stor lidenskap for lappetepper, men har vel nesten aldri kjøpt et nytt stoff. Nei, jeg tråler gjenbruksbutikker og antikvitetsbutikker etter gamle skjorter, bukser osv. Det er jo mye mer spennende!! Og ikke minst blir teppene mye finere, syns jeg da!!)
For meg er stikking terapi og meditasjon og fullstendig avslapping, og en nødvendighet! Jeg har alltid følt på en skapertrang, og har aldri hatt mangel på ideer. Det er heller tid det har skortet på. Man kan faktisk bli veldig sliten når hodet er fullt av kreative ideer, som man av mangel på tid, små barn, jobb osv, ikke får gitt uttrykk for. Jeg vet at det er mange som har det på denne måten, og tenker at det i dagens samfunn ikke alltid blir verdsatt, de som ønsker å være mer hjemme og holde på med «håndarbeid».
I utgangspunktet strikker jeg kun for min egen del og av lyst. Jeg har strikket enorme mengder til barna våre, fire stk, da de var små. Men har aldri «presset» ulltøy på dem ettersom de ble eldre og kunne bestemme selv. Så derfor har jeg de siste 4-5 årene strikket en del votter, primært selbuvotter, som jeg selger. Jeg strikker votter gjennom hele året, og ved juletider står jeg på et marked sammen med en venninne. Dette gjør jeg vel så gjerne fordi det er en koselig og sosial dag.
I fjor, 2018, var jeg på julemarkedet på Fat og Fe i Sandefjord. Dette ble veldig vellykket for meg, og ikke minst hyggelig fordi jeg traff mange som følger meg på Instagram, og som kom for å kjøpe det jeg hadde laget, eller bare for å hilse på. Det er fint å bli sett for det man gjør.
Jeg designer ikke vottemønster selv, men likevel skaper jeg fram hvert vottepar ved hjelp av farger og omgjøring på mønster. Jeg strikker aldri helt etter mønsteret, men låner litt herfra og derfra i bøker, blader og på nettet. Jeg liker å forbedre mønstrene til god passform; strammere vrangbord, avstand opp til tommel, osv. Noen vil vel si at jeg «stjeler» ideer på instagram, men jeg mener at kreativitet er til for å deles, og folk må gjerne herme etter meg!!
Og så er jo fargeleken en stor del av moroa!! Jeg henter inspirasjon fra naturen, og liker best et dempet uttrykk. Jeg bruker nesten alltid et lyst garn i kombinasjon med farge når jeg strikker votter. Som det lyse velger jeg nesten alltid lys grå for å få en litt rustikk følelse. Garnet med farge bør være dempet, gjerne et garn som er spunnet med grå base, dvs fra en grå sau.
Jeg liker å holde meg til noen grunntoner i fargespekteret, og elsker blått og alt som kan kombineres med blått.
Jeg strikker alltid med kvalitetsgarn, og alltid totråds garn til votter. Det må være 100 % ull, og helst garn som er produsert i Norge, dvs kortreist. Raumas finull/pt2 er en favoritt. Gammelserien fra Rauma gir votter med stor slitestyrke, men har mindre fargevalg. Til gensere kjøper jeg ofte dansk garn, gjerne fra små bedrifter som Knudegarn i Lønstrup. Her spiller det taktile en stor rolle, og jeg elsker å kjenne og klemme på garnet, for å få en følelse av hvordan den ferdige genseren vil kjennes ut. Og det visuelle farge-kicket jeg får i en garnbutikk kan jeg leve på i lange tider.
Håndarbeid er hånd arbeid, pleier jeg å si! Det skal ikke nødvendigvis gå så fort. Det viktigste er at det ser ut som det er laget for hånd, det vil si nøyaktig og ordentlig. For meg betyr det å ikke gå på kompromiss med garnkvalitet, farger og mønster. Og all montering av jakker og gensere skal gjøres for hånd!! Hvis man strikker en genser i full fart og monterer ermene med maskin, så er ikke dette håndarbeid for meg….
Jeg bor helt nede ved sjøen i Risør. De siste årene har jeg funnet frem sankeren i meg. Jeg liker så godt å gå i skjæra og på strendene å finne rekved og annet som er drevet i land fra sjøen, og bruke dette til å lage forskjellige ting til jul. Det er noe spesielt med treverk som er vasket i sjøvann og pusset av sand og sol på stranda. Pinner og små plankebiter blir til fine rustikke sandfargede «juletrær» som passer fint inn i nordiske hjem. Det er en god følelse å lage noe som er pent samtidig som det er bærekraftig.
Stilen min er ikke spesielt «husflidaktig». Jeg liker en enkel stil uten for mye krimskrams, både når det gjelder klær, interiør og det jeg lager. Jeg er mye i Danmark, og har sansen for det lyse og lette. Jeg finner inspirasjon mange steder, og spesielt ved strendene i Danmark og ved sjøen her hjemme. Det er viktig, selv om man driver med håndarbeid, å følge med i tiden og trendene. Og jeg opplever, på etterspørselen, at selbuvotter er trendy ;)»
Mon tro om denne historien slår gnist hos andre og åpner for blikk og lengsel bakover i tid til egne historier og egne kott fylt med glemte skatter. Del gjerne eventuelle funn og vær med på å spre hverdagsinnhold med mening.
God lørdag!
