Vanligvis er jeg to-tre uker i forkant på lørdagsbrevene mine, men i det siste synes jeg alt har vært skikkelig tungt. Ingenting på blokka for kommende lørdag heller. Og det innrømmes at det føles litt som et nederlag å ikke sende noe i trykken en lørdag. Men den siste tiden har gitt lite rom for annet enn å innrette seg etter innstramminger og restriksjoner, for deretter å se hvordan det påvirker julehandelen vår. Det grøsser gjennom kroppen de dagene vi ikke når dagsmålet. Ikke fordi vi ikke tåler dem, men fordi jeg blir demotivert og urolig. Så intenst mye arbeid har vært lagt ned de siste årene, og nå på tredje, fjerde eller femte runde, husker ikke lenger, så kjenner jeg på maktesløshet, manglende energi og alt annet enn motivasjon på å stå i dette videre. Plutselig er alt uforutsigbart igjen.
Den dårlige dagen skjedde her forleden og jeg valgte å bli hjemme. Jeg lå litt lenger i sengen enn vanlig og leste aviser. Både de siste og noen dager gamle aviser. Og der, plutselig, åpenbarer det seg for meg en sak i D2 om et lite pastabakeri på 15 kvadratmeter på Sandaker, les den her (tusen takk Sigurd Fandango for lån av hovedbilde) og en dårlig dag med lav energi snus på et blunk til en spennende dag. Det var akkurat en gla´sak som denne jeg trengte. På med klærne og rett til Sandaker.
Jeg titter inn og finner Maria Rosaria i dyp konsentrasjon med dagens ravioli med gorgonzola og valnøtter. Hun hilser meg velkommen på norsk og jeg svarer på italiensk. Og med ett steg temperaturen gitt. I løpet av minutter hadde vi dekket hele hennes oppvekst i Basilicata og veien videre derfra til Siena hvor hun vokste opp med stolte foreldre i ristorante bransjen, og ble sånn selv. Hennes kjære mann hadde vært så heldig å bli tildelt en lignende skjebne, og slik gikk årene i Siena. Helt til sønnen deres i 2014, 7 år gammel, kalte foreldrene inn på teppet og sa at vi må snakke sammen.
Dette livet, det er deres liv, ikke mitt. Han så det ikke som sin bane å følge etter i foreldrenes fotspor. Maria Rosaria og mannen satt litt stumme tilbake og tenkte seg om. Barna våre er jo det viktigste vi har, og de bestemte seg for å bryte opp og flytte et sted hvor de hadde tro på et liv i fred og fordragelighet, og ikke minst et sted hvor ting fungerer noe bedre enn i Italia. Alt for å gi at så godt liv de kunne, til sønnen. Norge ble målet for den nye reisen.
I de nydelige 15 kvm på Sandaker hvor jeg denne torsdagen tittet inn og gikk fra trist og lei til salig over å ha fått en ny venn og snakket Italia på innover- og utoverpust en halvtimes tid, snakket om olivenolje, om frysing av fersk pasta, om å flytte til Norge og om hvor imøtekommende hun synes alle i nærområdet hennes har vært.
Ofte titter folk innom og sier: «går det bra eller?» Maria Rosaria fortalte at hun hadde spurt seg selv mange ganger hvorfor alle spør om dette. En konklusjon er selvsagt at alle ønsker at de lykkes, og en annen er kanskje at et sånt lite hull i veggen med så mye Italia, så mye sjel og håndverk, tradisjon og kultur, at mange kanskje får et aldri så lite nostalgi attakk? Det er i sterk kontrast til mye annet vi omgir oss med i dag. Bare å se på mens Maria Rosaria utøvet sitt håndverk, var terapi.
Det er disse små møtene som setter prikken over i´en i mitt liv. dette skal jeg bruke mye mer tid på å lete meg frem til.
Etter møtet trillet jeg rett hjem og satte over gryten for å lage brodo, buljongen. Og om litt, nyte en tallerken med ravioli in brodo. Helst skal vi vel bruke tortellini, men det hadde ikke Maria Rosaria i dag, men det er bestilt til lørdag. Hun lærte meg et tricks på hvordan ferske tortellini, og ravioli, burde fryses. Så lørdagens fangst skal fryses og spares til det på ny er en dårlig dag. For det hjelper med en piatto di pasta. Viva Italia, for evig mitt yndlingssted på jord.
Brodo (buljong)
Til ca 6 personer
Tilberedningstid ca 2,5 timer
600 g kyllingben, skrog eller vinger funker også
3 liter vann
1 løk i båter
1 gulrot, skrellet og i grove stykker
1 selleristang i grove stykker
1 potet, skrellet og delt
salt
Ha alle ingrediensene i en stor gryte og la det koke opp. La det stå og putre på platen i 2 timer. Ta bort skum som danner seg etterhvert. Avkjøl. Etter en stund skal kyllingbena og grønnsakene fjernes og buljongen skal siles.
Ravioli er selvsagt fra Felloni & Piersante på Sandaker, fylt med gorgonzola og valnøtter. Jeg må ta høyde for at ikke alle har dette lille hjerte av Italia i sin nærhet, og varianter fra et litt avansert supermarked må slippes gjennom. Følg kokeanvisning på pakken.
Dryss over godt med finrevet parmesan og litt pepper etter behov. Og vips, en enkel rett som italienere sverger til når det røyner på.
God lørdag!
