Når sommeren stilner

Slutten av august, og luften er fremdeles mild. Havet har samlet varme gjennom en hel sommer, men lyset har forandret seg litt. Det ligger litt lavere over klippene nå. Kveldene kommer tidligere, tempoet er et annet – og kanskje er det nettopp derfor jeg liker denne tiden så godt. Alt har en annen puls. Og akkurat langs Bohuslänkysten passer det meg egentlig helt perfekt. Små sjarmerende øysamfunn med lang historie kan endelig ha områdene litt mer for seg selv. For øvrig synes jeg alt som har litt lavere puls og saktere fart, blir mer og mer tiltalende. Kanskje en aldersgreie?

Smögen etter høysesongen

Smögen trenger neppe noen stor introduksjon. De fargerike sjøbodene langs bryggen har blitt selve bildet på svensk vestkystsommer, og gjennom juli kan det være tett mellom både mennesker og båter

Men kom hit mot slutten av august, og stedet viser en litt annen side av seg selv. Litt flere fastboende og litt færre norske og svenske turister, men dertil flere f eks italienske oppdaget vi. Jeg lyttet til flere samtaler som alle handlet om det behagelige været. Ikke klamt og varmt, men friskt og luftig.

Båtene ligger fremdeles i havnen. Noen butikker holder dørene åpne. Det spises reker på bryggekanten og drikkes et glass vin i solen. Men skuldrene har sunket litt.

Og plutselig legger man bedre merke til stedet bak sommerkulissene.

Smögen har vært et fiskesamfunn i flere hundre år. Stedet nevnes skriftlig allerede i 1594, og navnet antas å ha sammenheng med den smale kanalen Smyghålet innerst i havnen.

Havet har alltid vært selve livsgrunnlaget her.

Smögens fiskauksjon åpnet i 1919 fordi fiskerne ønsket en bedre og mer rettferdig pris for fangsten sin. I dag er den en av Sveriges største, og tidlig på morgenen losses fremdeles fisk og skalldyr som bare timer senere kan ligge på tallerkenen på en av restaurantene langs bryggen.

Videre sørover – mot Tuvesvik

Etter Smögen går reisen videre gjennom Bohuslän og ut på Orust. Målet er Tuvesvik – fergeleiet hvor bilen må bli igjen. For videre til Käringön kommer vi kun sjøveien, i egen båt eller med fergen som går mellom Tuvesvik og Käringön hele året.

Bare det å sette fra seg bilen gjør noe med tempoet. Bagasjen bæres om bord, fortøyningene løsnes og ferge 381 setter kursen utover gjennom skjærgården, via farvannene ved Gullholmen og videre mot Käringön.

Turen tar rundt tre kvarter. Etter hvert blir landskapet åpnere. Husene færre. Horisonten større. Og så ligger hun der ute; Käringön.

Käringön – en ö bygget av havet

Käringön er et av Bohusläns gamle fiskesamfunn, med fast bosetting helt tilbake til slutten av 1500-tallet.

Øya var karrig og utsatt, men havet var rikt. Under den store sildeperioden på 1700-tallet vokste samfunnet kraftig, og i 1796 fikk øyboerne sin egen kirke. Frem til da måtte dåp, bryllup og begravelser innebære en båtreise over havet til Morlanda kirke på Orust – en ferd som slett ikke alltid var ufarlig.

Käringön er fremdeles bilfri. Her går man. Eller som vår kjentmann på stedet, Ola sier, her spankulerer man. Gjerne med hendene på ryggen og man hilser på menneskene man måter på sin vei. Noe av det koseligste på Käringön er at det ikke er et eneste gjerde der. Husene ligger som sluppet ned fra oven uten tydelige eiendomsgrenser. Men så forstår man at man ikke går for tett innpå, eller stirrer inn gjennom vinduene. Man lar de fastboende ha sitt privatliv i fred, og takker dem heller for hvilket rikt miljø de skaper ved å holde sin hus og hager så nennsomt vakre.

Det er en del av øyas historie. Käringön var lenge en såkalt kronoholme, og tradisjonelle tomtegrenser styrte derfor ikke bebyggelsen på samme måte som andre steder. Husene fikk legge seg der det var mulig – tett sammen mellom bergene.

Resultatet er et lite samfunn som føles nesten organisk. Som om husene har vokst frem av klippene.

Historien om Käringön

Og så er det navnet. Käringön. Man skulle kanskje tro at det har med en gammel «kjerring» å gjøre, og i havnen står faktisk en kvinneskikkelse og skuer utover sjøen.

Men statuen er en hyllest til fiskerkonene som holdt samfunnet sammen når mennene var på havet.

Selve navnet har trolig en annen opprinnelse. En teori er at det kommer fra betegnelsen på gamle sjømerker – steinrøyser eller käringar – som hjalp sjøfolk med å navigere.

Historiene og skrønene er mange her ute. Og det er kanskje slik det skal være på en ö som i århundrer har levd med havet som nærmeste nabo.

Lotshotellet

Vi sjekker inn på Lotshotellet, et lite og personlig hotell på Skeppersholme. Navnet er ingen tilfeldighet. Käringön hadde losvirksomhet i mer enn 300 år. Losene bodde ute mot vestsiden av øya, nær utkikken, klare til å hjelpe skip gjennom de krevende farvannene utenfor Bohuslänkysten.

Losvirksomheten opphørte i 1960, men historien lever videre – både i landskapet og i navnet på hotellet.

I dag drives Lotshotellet av Milla og Klas Wimmerstedt, som forlot sine tidligere liv for å skape et lite hotell ute i havgapet. Et hotell så lite og intimt at vi følte at vi bodde hjemme hos noen som gjestfritt og raust hadde invitert oss inn. Med havet er rett utenfor. Og det finnes egentlig ingen grunn til å skynde seg noe sted.

Da havbad ble medisin

For Käringön har også en annen historie. Dette var en gang en kurort. Mot slutten av 1800-tallet begynte sommargjester å reise hit fordi den salte luften, solen og det rene sjøvannet ble ansett som helsebringende.

En av dem som ivret sterkest for dette livet var legen Fredrik Lindskog.

Oppskriften hans var forbausende enkel:
Frisk luft
Salt vann
Sol
Barfotvandring over varme svaberg
Og bad — mye og mange bad!

I 1900 ble Varmbadhuset bygget. Her kunne gjestene få tångbad og andre behandlinger som hørte datidens kurbadskultur til.

Men det mest fascinerende er kanskje at mye av badekulturen fremdeles lever. På øya finnes badehus og brygger i fleng, og man skiller gjerne mellom herrebad og damebad, for man stuper helst uti i netto´n. Her er ingen luksus slik man gjerne tenker at luksus defineres. Her møter vi en helt annen type luksus, den litt mer sjeldne sorten. Man skifter i en enkel liten hytte, går ut på tredekket og videre ned i det salte vannet. Ingen oppvarmet infinity pool eller bakgrunnsmusikk. Bare til lyden av Skagerak, vind og svaberg. Og den merkelige, vidunderlige følelsen som kommer idet kroppen møter kaldt sjøvann.

Kanskje hadde de rett, de gamle kurbadlegene. Ikke nødvendigvis i alle sine medisinske teorier. Men i ideen om at frisk luft, bevegelse, dagslys, hav og litt mindre hastverk gjør noe med oss.

Høydepunkter i kø

Vi fikk høre at middag inntas på Peterson´s Krog, og med kjentfolk med på reisen, gjør vi som de sier. Vi nøt et langt og hyggelig måltid med vennlige, effektive og proffe svenske servitører med humøret på topp selv om sesongen er på hell og det har gått i ett på øya i flere måneder. Med smil og latter trakterte de oss på høyt nivå i de mest sjarmerende omgivelser. Det minnet meg nærmest om en enorm sjøbod, og jeg fikk lyst, som alltid når begeistringen går i taket, og flytte dit også.

Litt sent på ettermiddagen fikk vi med oss noe av det mest elegante jeg har sett på sjøen; innseilingen til S/Y Refanut. En intet mindre enn en 63 fots Sparkman & Stephens tegnet seilbåt fra 1955. I mint condition! En så til de grader velholdt beauty. Vi møtte kapteinen inne på Peterson´s Krog senere, den ene av 5 brødre som i dag eier seilbåten.

Det er alltid moro å se juveler fra en svunnen tid så godt ivaretatt. Da skjønner man at holdningen er at man tar vare på noe for at de som komme retter skal ta stafettpinnen videre. En holdning jeg har stor respekt for, og som det i dag er ytterst få som innehar.

Det er nettopp disse deilige inntrykkene jeg tar med meg fra disse dagene. At den største luksusen ikke nødvendigvis handler om hvor langt vi reiser. Noen ganger finnes den bare noen timer hjemmefra.

I en ferge som sakte beveger seg utover mellom øyene. I håndpillede reker på et bord i Smögen. I bare føtter mot solvarm granitt. I et lite hotellrom hvor vinduet står på vidt gap mot havet. Og i et iskaldt bad en tidlig morgen på Käringön. Eller i å se en av de vakreste seilbåter gå opp mot vinden for å ta seilene etter dagens seilas.

Kanskje er slutten av august egentlig en av de aller fineste tidene å reise på.

Når sommergjestene begynner å vende hjem. Når bryggene blir litt stillere. Når restaurantene igjen får tid til en liten prat. Og når man selv kjenner at man ikke trenger å rekke så mye.

For sensommeren ber oss ikke om å fylle dagene. Den ber oss kanskje bare om å være litt mer til stede i dem.

Og ute på Käringön, med åpent hav helt til Shetland og Skottland, er det vanskelig å ønske seg særlig mye mer.

Tack söta bror, for at du er när.