Alt vi egentlig kan unnvære

Til fastboende i Oslo som ikke enda har forlatt byen, og til de tilreisende som besøker Oslo i sommer, denne er til dere.

Det er nemlig en utstilling for tiden, på Nasjonalmuseet som interesserer meg litt ekstra. En vakker kuratert utstilling av verkene og filosofien til Wenche Selmer. Jeg har to arkitekthelter i livet mitt, den ene er amerikansk og er en karakter i boken til Ayn Rand «The Fountainhead» – Howard Roark, og den andre er Wenche Selmer. Hennes filosofi om det enkle, treffer meg så intenst at det noen ganger kan gjøre litt vondt å se verkene hennes. Hun har etter mitt skjønn forstått alt, og hennes forstand og fornuft, og praktiske sans uten tvil, la de føringer som var nødvendige for at hennes mektige bygg, skulle bli akkurat slik de ble. Mektige ikke i størrelse eller kledning, men i den forstand at de bare er perfekte der de ligger bakt inn i naturen, i et samspill jeg røres over når jeg ser det.

I et tidligere kapittel i livet kunne jeg si at jeg hadde en Wenche Selmer tegnet hytte på Fjelldalsøy litt nord for Blindleia. Jeg fant den i 2003, da familien som da hadde eiet den siden den ble bygget, skulle selge. Det var vinterferie da jeg så den avertert i avisen, og jeg kunne ikke fått av meg skiene fort nok der vi var i Skåbu med to små barn, for å kjøre nedover til Sørlandet for å se dette lille vidunderet av en hytte.

Hytten jeg skulle ønske fortsatt var tilgjengelig for meg, er en del av utstillingen, og det stakk litt må jeg innrømme, da jeg så de gamle bildene. Den er bare så fiiiiin! Eller var! For den ser ikke sånn ut nå lenger. Ikke alle forstår Wenche Selmer ånd.

Etter mine begreper er det få andre som mestrer det hun så elegant skapte i sin arkitektur. Så varsom og nennsom, så enkelt og dempet, helt stille og myk som silke i sin utførelse av bygg i natur. Hun manet frem en helt spesiell dialog mellom bygningene og naturen de skulle få slå seg til ro i.

Tilbake til 2005

Det var først i 2005 at vi faktisk tok den i bruk. Flere grunner til det, men ikke viktig her og nå. Pinsen den våren kom og jeg bestemte meg for at nå skulle det skje. Jeg samlet alt jeg ville ha der nede, lånte en VW Transporter og satte kursen mot Brekkestø. Der ble jeg møtt av en lokal fastboende med en GH15. Han hjalp meg å stable alle mine kjæreste eiendeler om bord i båten. En deilig sofa fra oldemor ble plassert på tvers av båten, litt som kronen på verket, og avsted det bar i purrefart mot Blindleia, og over mot Fjelldalsøy, og ned til den lille viken hvor dette lille paradiset lå og ventet.

Vi losset alt over på brygga, og jeg gikk løs på innbæring og innflytting. Jeg bar, svettet, løftet, flyttet inn og på og fikk alt plassert akkurat slik jeg hadde tenkt det i hodet. Det var en veldig spesiell helg. Jeg følte meg hjemme. En av kveldene jeg satt på den lille verandaen og tittet utover sjøen, tenkte jeg at hvis jeg skulle vært en bygning, så skulle jeg vært denne lille hytta – på hele 35 kvm og jeg hadde plass til alt jeg trengte.

Jeg leste en gang at lykke kan oppnås når man bare eier nok til å dekke behov, men ikke grådighet. Tror det var Dalai Lama som sa det, men så har jeg også lest at Wenche Selmer sa det, og hadde det som en av sine verdier hun la til grunn i sitt virke som arkitekt.

Sommeren 2005 var helt magisk. Vi tilbrakte 6 uker på de nydelige 35 kvadratmeterne. Jeg undret meg i det stille på hvordan noe så enkelt og spartansk kunne gi meg så uendelig mange fine opplevelser. Det var morgener da jeg satt ute på trammen og ventet på at vannet skulle varmes på komfyren. For det var bare kaldt vann der, til hytteveggen vel og merke. Ingen dusj eller baderom. Alt tok tid, og den sommeren var det alt jeg hadde – tid. Tid med guttene mine, og tid for meg selv. Det var et spesielt år og det var mange timer som gikk med til å tenke, med tærne i vannet og fiskeblod på shortsen.

Etter mine begreper er det få andre som mestrer det Wenche Selmer så elegant skapte i sin arkitektur. Så varsom og nennsom, så enkelt og dempet, helt stille og myk som silke i sin utførelse av bygg i natur. Hun manet frem en helt spesiell dialog mellom bygningene og naturen de skulle få slå seg til ro i.

Selv om det for min del bare ble med den ene sommeren, så lever minnene videre. Både for meg og for guttene mine. Vi vil for evig tid ha minnene om akkurat den sommeren sammen. De gangene vi putret over fjorden i Pionéren over til fastlandet, til Margareta, fastboende på gård. Og som på alle gårder, dyrkes det. Margareta stod ikke på noen måte tilbake fra å dele generøst av sine avlinger, og barna og jeg tilbragte timesvis med henne hver uke, de seks ukene vi var på Sørlandet. Ved Brekkestø, min farmors fødested. På sett og vis føler jeg at jeg hører litt til der også, og det er ikke få ganger hvert år, at jeg drømmer meg bort til en liten enkel sjøbbu´ i havgapet. Det er lov drømme!

God sommer!