Vi er akkurat kommet hjem fra vår første reise til Italia siden februar 2020! Gjensyn med alle våre viktigste samarbeidspartnere stod endelig for tur. Dette hadde vi gledet oss lenge til, selv om vi har klart oss bra de 18 månedene vi ikke har kunnet være på fabrikkene, så følte vi på barnslig glede og spenthet over å skulle ut på tur igjen.
Inntrykkene og følelsene vi sitter igjen med er mange. De sterkeste inntrykkene handler om hvordan italienere har hatt det fra februar 2020 til mai i år. Og hvordan de har klamret seg fast underveis, klart seg med mindre, stått i sosial isolasjon og sett bedrifter gå under. Det har vært deprimerende, svart, uteblivende helsetilbud, mangel på støtte fra myndigheter, portforbud og restriksjoner vi her hjemme vanskelig kan sette oss inn i. Og likevel, det er oppstemthet og livsglede vi opplever. Fordi det er sånn italienere er, og antagelig derfor så mange elsker å tilbringe tid der. Man blir helt enkelt glad av å være der. Og jeg for min del er usigelig glad for at en stor del av jobben min foregår i Italia. For et lykketreff! Velkommen til å ta del i en uke på kryss og tvers i det sentrale Italia, eller sagt med andre ord, en helt vanlig uke på jobb der vi trives aller best.
Forte dei Marmi
Etter landing i Pisa, var Forte dei Marmi første stopp. Et lite tettsted i Toscana på grensen til Liguria, som normalt er fylt til randen av milanesere og toskanere som har sine sommerhus her, men når august er tilbakelagt, senker roen seg over stedet og lokalbefolkningen kan puste igjen. Vi har vært her mange ganger og prøvet ut forskjellige overnattingssteder. Det meste synes vi er altfor dyrt i forhold til hva vi får igjen, og valget falt dermed på Grand Hotel fordi det ligger i første linje rett over gaten for stranden. Enkelt og greit, kun det som skal til for en overnatting eller to, og priset deretter.
I Forte dei Marmi samarbeider vi med Giannetta, som strikker vestene, kortermet poncho og hetteluene som nylig ble lagt ut på nett. Giannetta har strikket hele sitt liv, har et eget lite verksted og sørger for at vi kan ta opp spesialbestillinger på gensere og strikkejakker til de som ikke finner de det søker, i sortimentet vårt. Å levere su misura er noe vi digger, for det minner kundene vår på at vi levere håndverk i høy kvalitet, og kan spesialtilpasse der det trengs. Vi vet at det ikke er dagligdags lenger.
Det ble ikke et eneste bad denne gangen for tiden var knapp og avtaleboka stappfull. Etter Forte dei Marmi bar det rett trykkeriet utenfor Firenze hvor vi trykker alle stoffene våre. Nå er det deadline på levering av alle stoffene for sommerkolleksjonen for kommende sommer, og 1250 meter stoff skal trykkes på riktig stoff og i riktige farger. Litt å ta tak i er en understatement.
Neste stopp Sansepolcro
Sansepolcro er mest kjent for å være fødestedet til Piero della Francesca men for oss er det helt enkelt fødestedet til den bedriften vi i dag er stolte som haner over å drive videre. For oss er Sansepolcro ensbetydende med en ny start, nye muligheter, nye bekjentskaper som har skapt uendelig mange ringer i vannet, og alt er med på å ha tatt oss der vi er i dag.
«the waste of time girl from Norway»
En dag i 2014 finner jeg veien hit, og nærmere bestemt inn på fabrikken til søstrene Roberta og Sara. De er begge født og oppvokst her inne, akkurat som deres mor, Maria, er. Her snakker vi «født sånn og ikke blitt sånn» og alle er happy. Og så kom jeg.
En av kveldene vi var sammen nylig, mimret vi over tiden da vi møttes. Mimringen fant sted rundt et bord på en restaurant jeg gjerne skal skrive om en annen lørdag, for snakk om å skifte gear under korona! Utsøkt mat i uforlatelige mengder og en flaske rødvin for mye, og Tore spurte om vårt første møte. Sara svarte «Da vi møtte Kine og hørte om hennes plan om å revolusjonere skjorten, kunne vi ikke annet enn å himle med øynene og tenke ja ja, nok et waste of time prosjekt». Men ett eller annet må jeg ha truffet, eller ett eller annet må de ha følt på, for de tok meg inn og en skjorte ble til.
7 år senere er jeg, og senere vi, den største kunden de har. Og antall skjortemodeller har mangedoblet seg, maskiner for å sy andre typer plagg enn bare skjorter, er kjøpt inn. Vi nyter begge godt av et velfungerende samarbeid tuftet på etterrettelighet og gjensidig respekt for hverandres tid, kapasitet og håndverk.
Overnatting i særklasse på Palazzo di Luglio
Quando a Sansepolcro… skulle behovet for stille netter melde seg, er rådet å trekke litt opp i åsen bak Sansepolcro, akkurat slik familien derfra gjorde på slutten av 1600 tallet da de bygget sitt imponerende sommerhus høyt oppe over byen som ellers ligger flat nede på slettene i Val Tiberina. Palazzo di Luglio, eller juli-huset på norsk, ble bygget med familiens værelser og gemakker i andre etasje, piano nobile på italiensk og med stallene til hestene på bakkeplan. Familien holdt det gående til 1850 da bønder flyttet inn, og hester ble byttet ut med kuer og griser.
I 1960 kjøpte en lokal restaurantør fra Sansepolcro hele herligheten, og brukte 10 år på å sette det i stand. ved siden av annet arbeide vel og merke, og det meste har han gjort selv. Giuliano, dagens eier, er en sjarmør av en herremann på 85 år, som står opp når hanen galer, lever og ånder for hver eneste busk, oliventre (han har 1000 av dem), fikentre og tomatplante han har på eiendommen sin, og legger seg når han har lyst. Sønnen og niesen hans driver stedet sammen med ham og om Sansepolcro kanskje ikke står øverst på noens ønskeliste over besøksteder i Toscana, så er det verdt et besøk, om ikke for annet enn å lære litt om en av noen ytterst få store fresco malere, og sjekke inn på Palazzo di Luglio.
To dager til ende på fabrikken sammen med Roberta og Sara, med fokus på sommerkolleksjon 2023 og høst 2022 pluss et besøk ved siden av hos Maurizio og hans kompetente stab som produserer cashmere gensere for oss, gikk unna i en fart. Tidlig opp, frokost med en av de hyggeligste 85 åringene vi har møtt, deretter non-stop produktutvikling og igangsetting av produksjon av sommerkolleksjon 2022.
Med tunga hengene ut av munnen (føltes det som) satte vi kursen nordover til Firenze. Endelig var det helg!
Firenze, byen med de menneskelige proporsjoner
Endelig tilbake i byen som seriøst tar opp mest plass i hjertet mitt. Byen hvor jeg for litt over 30 år siden fant meg sjæl fordi jeg endelig befant meg et sted hvor jeg følte meg hjemme. Et sted hvor alle var litt ulike og særegne. Hvor alle kunne være som de var. Sånn husker jeg at jeg følte det, og sånn begynte jeg å finne roen i meg selv. Men fortsatt skulle det ta lang tid og mange feil skulle fortsatt gjøres, før jeg endelig landet. Sånn cirka 20 år senere..
Firenze er byen med det store hjertet. Ikke så rart egentlig, for Firenze er renessansebyen over alle byer, og med menneske i sentrum fra den første sten ble lagt, er dette et sted laget for mennesket, av mennesket og sammen med mennesket. Og det er her vi har vårt Italia-kontor! Hurra for en glede å kunne ha ett ben i hver leir!
Her har vi våre deilige vaner som f eks å gå gjennom byen gjennom Santa Croce opp til Sant´Ambrogio hvor vår klare favoritt både til lunch og middag befinner seg; Cibrèo. Et kvartal etterhvert, med café, restaurant, asian fusion, teater med mat og nå også bio butikk, Cibio. Hatten av for Fabio Picchi som aldri gir seg og som uavlatelig fortsetter å utvikle de mest spennende konsepter innen den kulinariske verden. vI gleder oss alleree til neste tur dit.
Vi var i Italia i slutten av september, og været kan være så mangt. Været denne gangen bød på en lysrisk indian summer og en hviledag mellom slagene ble tilbragt horisontalt i Quercianella. Rett syd for Livorno og rett nord for Castiglione della Pescaia, en perle av et stykke historie fra 1908 hvor en viss herremann ved navn Giovan Battista Paolieri kom for å kurere sin astma. Med en medfødt dragning og fascinasjon for havet forelsket han seg fullstendig i denne lille delen av en ellers ufremkommelig og utilnærmelig kystlinje. Her var det skarpe klipper overalt og egentlig bare tilgjengelig i båt. Stabilimento da Paolieri lever videre i dag, med nydelige små hint av dager og stemninger som en gang var.
En uke gikk unna og det virket som vi var borte to måneder. Så mye påfyll, så mange gjensyn, så mye glede og smil. Tøffe tider bygger karakter sier noen, ikke så mange i Norge kanskje, men i Italia tar de utfordringer på strak arm og moser på videre. For arven etter romerne lever videre og det skal mer enn corona til for å stoppe dem. I ydmykhet priser jeg meg lykkelig over å føle meg hjemme blandt dem.
God lørdag!
