Myten forteller at der Jomfru Maria viser seg for første gang, springer en kilde frem. Maria viste seg tydeligvis på Brønnøya, for her finner vi Mariakilden like ved det trange sundet mot Oustøya (eller Ostøya som man også kan si). Vannet var høyt skattet av seilskutene som kom og gikk til og fra det store utland på 17-1800 tallet. Vannets holdbarhet skyldtes det store kalkinnholdet. Men nok om det.
En kald søndag for litt siden ble jeg med to venninner på vandring rundt øya. Det ble en deilig annerledesopplevelse. Dels fordi det helt enkelt var annerledes å ikke jobbe en søndag, og dels fordi jeg endelig fikk sett to av åtte jeg alltid savner å se mer til, og dels fordi at over på øya stod tiden liksom stille. Eller det kunne føles som om vi ble fraktet litt tilbake i tid. På vår lille vandring ruslet vi forbi hytter og små hus som så ut akkurat som jeg kan tenke meg at de gjorde da vi var små. Det var små rødmalte hus i enkel utførelse med valmet tak, små overbygde verandaer med trapp ned til naturlige små hageflekker uten stiliserte innkjøpte planter, men med naturlig flora og lokale vekster som har vokst seg utholdende og mangfoldige takket være det kalkholdig vannet. Småskjeve gjerder, assymetriske inngangspartier, en slitt og rar benk her og der, et bokskap langs stien som inviterte til å forsyne seg med en bok eller to, og legg gjerne igjen en om du vil. Vi befant oss plutselig i et tillitsforhold mellom fastboende og besøkende. Et sted hvor vi lett kunne se for oss at dører kan stå ulåst uten at noen synes det er rart. Et sted hvor mennesker hjelper og tar vare på hverandre.
Jeg vet ikke om det er sånn, men sånn var følelsen der vi gikk langs turveien som slynget seg rundt øya, inn og forbi en liten vik, et nes, så litt inn på et jorde, ut igjen langs strender og bryggeutstikkere. Trærne på øya kunne fraktet oss i tankene til Danmark eller Skåne, med gamle alm- og lindetrær. Et kulturlandskap som ikke er så vanlig å se lenger, men som får minnene til å vandre til eventyrene da vi var små, til Elsa Beskow´s bøker om Okke, Nutte og lille Pillerill i Eikeskogen.
Brønnøya er et kjært paradis for de 60 familier, fordelt på fastboende og hytteboende, som holder til på øya. Dugnadsånden lever i beste velgående mens de rydder, plukker søppel, klipper buskas og prøver å gjøre det pent for dem selv og alle de som tar seg over sundet for å tilbringe noen timer i en tilværelse som lett kunne vært hentet fra handlingen i en bok .
Livsstil
Alle grunneiere på Brønnøya, ønsker etter sigende, en bilfri øy. Det er derfor beboerne har valgt å bo der. Og alt det de ønsker å ha med seg til og fra boligen på øya, må slepes og bæres. Å bo på Brønnøya er en livsstil. Og akk så vakkert, selv en kald vinterdag.
Om det var kalkholdig vann eller bare helt nydelig beliggende, noen svømmetak fra Sandvika som nærmeste tettsted på slutten av 1800 tallet har jeg ikke gått dypere inn i, det holder for meg at det er en så vakker upolert perle et kast ut i Oslofjorden, eller Vestfjorden for å være presis.
Astri Welhaven Heiberg så noe i denne vakre lille øya litt unna den motoriserte sivilisasjonen, men jeg har ikke funnet ut om hun hadde en tilknytning utover bare å være begeistret. Om noen har noe å fylle på med her, er jeg tekknamlig for et brev, eller e-post til kine@ideadesign.no.
God lørdag!
