Cesilie Tanderø, forfatteren bak en serie inspirerende bøker om kvinner tre steder i Italia, er norsk i blodet, men blir, akkurat som jeg, født på ny hver gang hun setter fot på italiensk jord. Med andre ord, italiensk i hjertet. Det er et lykketreff å bli skutt på av italienske amor piler, og kjærlighetsforholdet vil antagelig vare livet ut, både for Cesilie og for meg. Hun skjønner fullt og helt hva jeg mener når jeg sier at jeg blir vekket til live når jeg er i Italia.
Dagens portrett skrives med entusiasme og inspirasjon, fordi Cesilie har gjort noe jeg går og tenker på til stadighet – å bli frilanse skribent. Men min tid er ikke nå, for nå driver jeg jo med klær og har lovet å tilby tidløse og gode plagg til kvinner som bryr seg mest om å føle seg vel og ikke så mye om hva som er siste skrik. Selv om jeg for det meste trives i mitt inneværende kapittel, kjenner jeg at jeg gleder meg til å være med på de neste. Dagens portrett handler også om å gi seg hen. La seg lede. Gyve løs på livet uten en plan. Ta sjansen. Se ting an. Om å tørre. Og å tro at noe blir bra til slutt.
Cesilie ligger mange hestehoder foran meg med sine 16 år som frilanser for ulike aviser og blader, for radio og TV, som konsulent for forlags- og filmbransje i tillegg til 13 år innen pedagogikk.
Hun har også ledet Drøbak Kunstnerforum i intet mindre enn i 10 år, og har vært det kloke hodet bak Bakgårdsfestisvalen i Drøbak med til sammen 50 arrangementer på blokka.
Nå står en bokserie på trappene, og først ut er Le Donne – kvinnene og byen, Venezia som utgis på Salsa Forlag. Vi har selvsagt boken i vårt sortiment, du finner den her.
Boken om kvinnene i Roma gikk i trykken for bare noen dager siden, og blir lansert allerede 17. november kl 19.00 på Litteraturhuset i Oslo. Se programmet her.
Om å la seg forføre
Inspirasjonen til bokserien fikk Cesilie etter en reise til Venezia i 2009. Det var der hun først ble oppmerksom på, og nysgjerrig på, kvinners fortellinger. Eller, sagt med andre ord, der hun lot seg forføre av livet og menneskene. Der hun ble invitert inn, hvor mennesker, fremmede eller kjente, delte fortellinger fra hverdager og virkeligheter fjernt fra det Cesilie hadde opplevd. Med ett var en idé om et bokprosjekt født.
Det var en statue av en kvinne som fikk henne til å grave dypere og oppsøke kvinner, helt vanlige kvinner og andre kvinner som på en eller flere måter utmerket seg. Det var historiene hun interesserte seg for og gledet seg over å dele.
Boken inviterer til en annerledes reise, som går langs kanalene, der forfatteren samtaler med 18 kvinner, på barer, hjemme hos dem eller på jobb. Vi får også innblikk i 12 kvinner fra historisk tid.
Gjennom kvinnenes fortellinger øker kunnskapen om Venezia. Her får vi innblikk i historier om viljen til å investere og styrke Venezia som den fenomenale byen den er, med kunst og kultur, og feminin styrke. Cesilie inviterer til noe ekte og nært, enten boken leses før du drar, når du er der, eller «reiser» i tankene hjemmefra.
En spire blir sådd
Noen år tidligere, i 2000 lot Cesilie seg rive opp med røttene og la ut på en reise til Italia med enveisbillett i lommen. Hun ønsket en ny start etter mange år med skilsmisser, sykdom, sorg og død. Cesilie ville leve men ønsket å la seg lede uten en plan. Den fikk vise seg underveis. Hun leide ut huset sitt i Drøbak for et år, og kastet loss. Venner her og der lånte henne feriehus og leiligheter. En uke her og en måned der, det blir inntrykk og inspirasjon av sånt. Men også rastløshet.
Hun fikk låne et falleferdig hus i Umbria, tilhørende en venninne fra studietiden i England. Hun flyttet inn en sen kveld i november. Det var både kaldt og mørkt. Huset var stort og rommene mange, og Cesilie så seg ut ett av dem, og fylte på med det hun mente rommet trengte av skap, stol, et bord å sitte ved, fra de andre rommene i etasjen. Første natten pakket hun seg inn i alt hun eide av varme klær og tepper, og la seg til å sove. Til selskap av en liten salamander som ikke virket redd og klatret rundt i taket og på veggene inne på rommet til Cesilie. Hun spurte seg selv flere ganger den natten om hun var redd. Eller om hun under normale omstendigheter ville vært redd. Kanskje det, men akkurat der og da, var hun ikke redd.
Det store huset i Umbria ble hennes hjem i 5 måneder, og hun ble en del av huset og omgivelsene. Hun hadde fått sendt ned sykkelen sin, og tok den flittig i bruk hver gang hun skulle et ærend i landsbyen, eller besøke den lokale baren form å høre om det var post til henne.
Dagene gikk, hun lot seg flyte med strømmen, levde i nuet og følte at det værste i livet hennes til da, allerede lå bak henne. Hun nøt livet, det enkle livet, hun frydet seg over stillheten og visste samtidig at om hun ønsket, kunne hun lett ta del i støy og liv i landsbyen. Men det var lydene i og rundt huset i Umbria som var den store attraksjonen de 5 månedene hun bodde der.
Når et liv alene, i ensomhet, men ikke ensomt, leves, dukker nye tanker opp. Kontakt med en gammel italiensk skolevenninne fra tiden hun studerte i England ble tatt. En kontakt som igjen førte til kontakt med en annen fra skoletiden, Emanuela, som den gang ikke egentlig var en nær venninne, men som nå, plutselig ble det. Venninnen bodde i et nedlagt kloster utenfor Siena, nå en vingård drevet av familien, og Cesilie ble invitert på besøk.
Reisen fortsetter
Etter noen måneder på besøk hos Emanuela i det nedlagte klosteret utenfor Siena, hadde Cesilie to måneder igjen av året hvor alt kunne og skulle skje. Hun spurte venner og kjente til råds om hvor reisen burde fortsette til. De fleste foreslo øya Procida rett utenfor Napoli. De kalte øya den siste rest av det genuine Italia. Vakker og pittoresk på en helt annen måte enn øyene Ischia og Capri i nærheten. Hun fant den lille byen Coricella, gikk rett inn i den nærmeste baren hun så, begynte med det man ofte bør begynne med i Italia – å stille spørsmål. På et blunk hadde hun fått seg et rom i etasjen over baren og livet på Procida var i gang.
Oppholdet på Procida tok en brå slutt da hun fikk melding om sykdom i nærmeste familie. Hun flyttet seg nordover til Roma for å kunne være mer mobil i tilfelle tingene forverret seg hjemme. Mens hun er i Roma får hun plutselig en telefon fra en gammel venn. Han ønsket å komme på besøk. Cesilie stod ikke tilbake for hva livet til nå hadde budt på av uventede og berikende opplevelser, og ønsket ham velkommen til Roma.
Besøket i Roma ble slutten på Cesiles år på kryss og tvers i Italia, og begynnelsen på reisen videre. Ikke lenger alene, men sammen med mannen hun hadde møtt på sykehuset et par år tidligere, da hans kone og hennes kjæreste døde. Mannen hun lot seg forføre av, og reiste hjem sammen med, har siden vært med på Cesilies livsreise videre. De har nå holdt sammen i gleder og sorger i 22 år. Året til Cesilie oppsummeres i boken Casa Lauro.
Tusen takk Cesilie for at du deler gleden ved å dele, og for at du lot meg få dele om deg.
God lørdag!
