I kommunikasjonen vår med lesere, kunder og følgere sier vi at vi utvikler tidløs og klassisk mote. Vi assosierer klassisk med noe pent, noe fint, noe fornuftig og nedtonet. Det motsatte av klassisk for meg tror jeg må bli «outrert». Noe som synes veldig, noe jeg antagelig går lei og noe jeg ikke liker å identifisere meg med. Våre plagg er utviklet for å være like gyldige til alle tider. De er ment å glede og begesitre på kryss og tvers, og så må man gjerne legge til noe litt overdådig eller utrert for å bryte det nedtonede litt.
Som med mye annet som blir adoptert inn i språket av ord og begreper, har alt et opphav. Mitt ukuelige vitebegjær og evige nysgjerrighet på det meste ledet øynene mine forleden dag over på en artikkel i Morgenbladet som jeg denne lørdag siterer fra, men som jeg har valgt å gjøre «litt min» med bilder jeg selv synes passer inn og med referanser til mitt eget klassiske univers.
«Det klassiske, både som begrep og stilretning, brukes i streng forstand om den greske og romerske antikken. En progressiv og bokstavelig talt fargerik tid som senere skulle bli funnet igjen i sin avskallede, hvite og ærbare form, og bedømt – som hva da? – som mønstergyldig! Som krybben til alt vestlig og storartet; demokrati, filosofi og alle de skjønne kunstartene; marmorerte diskoskastere, bunnsolide tønnehvelv, luftige akvedukter, latinske bokstaver og greske søyler med kannelyrer og volutter.
Klassisk gir tyngde.
Men, det er aldri perioden selv som kaller seg klassisk – den godskrivelsen ligger i hendene til ettertiden. Ergo måtte det til en gjenfødelse av de samme ideene og idealene for at begrepet skulle kunne ta form, og det ble renessansens humanister som først benyttet ordet om gresk og romersk litteratur. Men alt i 1600-tallets Frankrike sluttet «klassisk» å referere til antikken – nå handlet det om forfattere som, motsatt av tidens barokke puddelrockere, skrev måteholdent og med ærbødige nikk til antikkens mestre. Allerede her ser vi med andre ord at klassisk både brukes om det «som hører til antikken», men også om det som er «mesterlig, mønstergyldig, ren(t), harmonisk (og) typisk» i antikkens ånd.
Senere skal antikken gjenfødes mange ganger, ikke minst med nyklassisismen (1770–1830) – en europeisk stilretning som vokste ut av gjenoppdagelsen av Pompeii og Herculaneum, men også fra en generell misnøye med barokk, rokokko og andre visuelle og moralske utskeielser.
Så hva er et klassisk hjem og en klassisk klesstil? Er det atriumhus med friske fresker og toga i klesskapet? Er det nyklassisisme à la Jane Austen? Eller er det et moderne hjem med nøye utvalgte møbler fra de aktuelle periodene? Ja, men ikke bare. For, som det står på snl.no: «klassisk kaller man også en særlig rik periode i et lands litteratur eller kunst.» Eller også er det det som simpelthen fortjener å regnes som det beste eller viktigste av sitt slag, (Oxford Advanced Learner’s Dictionary). Klassisk kan med andre ord også være det absolutt høyverdige eksempel, uansett æra.
Og hva er klassisk smak da? Jo, komplisert nok kan det både dreie seg om dyp kjennskap til antikken, eller en forkjærlighet for kanonisert kultur – det være seg Platon, dressjakker fra Savile Row eller et par Rayban-briller».
Med respekt for Ragnhild Brochmann´s penn og håp om tilgivelse for at jeg tok noe av hennes og gjorde det til litt mitt..
God lørdag folkens, takk for følget!
Hva er klassisk?
Lørdagsbrev
