Vi er godt i gang etter ferie her hjemme og nå også etter at våre kjære samarbeidspartnere i Italia er i gang igjen etter ferie. Italia avvikler ferie i august, så nå da vi nylig var nede, kjente jeg på en del litt utålmodig kribling etter å få hjulene i gang igjen. I påvente av at fabrikken skulle åpne etter ferie, gikk livet sin gang i Odinsgate, det vil si at vi alle flyr opp og ned alt ettersom, tar i mot og snakker med kundene som besøker oss, og i løpet av en sånn prat ble jeg spurt om hvordan vi faktisk driver! Og hva gjør vi med alle stoffrestene på fabrikken? De fleste som kommer innom slår gjerne av en prat og kan spørre om mye, men da mest om et eksisterende varesortimentet etc. Videre snakkes det mye om reiser, og Italia spesielt. Det deles erfaringer og drømmer, tanker om livet, om barn, om jobb og mye annet mellom himmel og jord. Men ikke så mye på hvordan vi faktisk driver.
Så her om dagen, da spørsmålet kom, tenkte jeg at dette er jo mat til spalten min! Takk Trude, hvis du leser, for at du gav meg en idè å spinne et lørdagsbrev på! Og særlig relevant akkurat nå som vi nettopp har vært nede og hentet hjem 80 kg med stoffrester og stoffklipp som her hjemme skal gjenbrukes med helt andre formål i tankene. Følg med, jeg gleder meg til å vise hvordan vi forsøker å utnytte hver meter vi har liggende.
Hvordan vi driver
Kort sagt så driver vi med småskala klesproduksjon, av gode basic plagg som vi tenker skal ha et langt liv, og vi fremstiller dem så nær utsalgsstedet vi klarer. For oss blir det Italia. Helst siden oppstarten i 2013, har alt dreiet seg om Italia. Det er der jeg hadde kontakter og det var der det var naturlig for meg å prøve å finne noe som kunne være starten på et levebrød. At starten skulle vise seg å utvikle seg til det som nå står trygt på egne ben og ikke bare er en arbeidsplass for meg selv men for fire andre også, ja det er ikke bare en enorm glede, det gir en ekstremt god følelse.
Men å begynne med egen klesproduksjon lå på ingen måte i kortene, det er noe som bare har fått lov til å bli til, sakte men sikkert og én og én skjorte av gangen.
En skjorte trenger stoff, og stoffene ble helt fra starten levert av en av Italias aller beste på tekstiler – Canclini Tessile. Det var helt tilfeldig ettersom en jeg kjente fra studietiden i Firenze, tilfeldigvis kjente en salgsrepresentant for Canclini med Toscana som sitt område. Vi møttes og på et blunk var vi i gang. Det var også han som introduserte meg for fabrikken som skulle sy skjortene. Man kan sikkert si mye om italienere, men den evnen de har til å bry seg om andre og faktisk ønske noen opp og frem, og faktisk gå ut av sin vei for andre, ja, den er vel kanskje ikke så fremtredende her oppe i nord!
Stoff + fabrikk = produksjon?
Alt var nå på plass etter mitt utålmodige skjønn. Jeg kunne ikke se hvorfor ikke den ene skjorten etter den andre snart skulle mates ut.. Men jeg må innrømme at det hører med til historien at damene på fabrikken, Roberta og Sara, ikke var like impulsive og spontant begeistret som stoffrepresentanten Francesco, da min plan om å revolusjonere en basic dameskjorte ble presentert. De hadde allerede drevet i tre generasjoner og følte ikke nevneverdig behov hverken for å snu alt opp ned ei heller bygge opp en skjorte fra scratch. Noe var det likevel som skjedde under vårt møte, for de gav seg og sa ok, la gå, vi gir henne en sjanse. La oss se hvor dette bærer før vi ber henne sette seg på flyet tilbake til Nordpolen.
Dette var på vårparten i 2014. Den første skjorten var et faktum høsten samme år, og ble stilt ut i kontorvinduet mitt i 3. etasje på Vinderen. Jeg gav den navn etter fabrikkeier Roberta, i håp om å myke henne litt opp med tanke på at jeg kanskje ønsket å lage flere skjorter hos henne.
Det spesielle med den aller første skjorten, var at vi begynte med stolpen foran og satte knappen som hindrer at skjorten spriker ved brystet, først. Alt annet kom på plass etterpå. Det var nemlig denne feilen jeg hadde opplevd tusenvis av ganger i årene forut for at jeg plutselig gjorde meg til selvutnevnt skjortemaker! Jeg surfet nettet opp og ned om «skjortesprik» men fant bare saker om hvordan fjerne symptomet på dette kjedelige problemet. Ingenting om at man faktisk måtte ta en skjorte fra hverandre og sette den viktigste knappen først.
Jungeltelegrafen på Vinderen fungerte bra, mange kjente seg igjen i at skjorter ofte spriker ved brystet, og bestillinger på flere skjorter tikket inn. Mere stoff måtte bestilles, flere farger, andre kvaliteter, plutselig var det ikke bare lin, men mix bomull og lin, ren bomull, oxford bomull. Mens ballen rullet og jeg til slutt havnet på gateplan, var et varelager av stoff på fabrikken i Italia begynt å bygge seg opp. Og samarbeidet med fabrikken og alle de fine jentene der, hadde begynt å utvikle seg til et veldig fint vennskap.
Etterhvert som vi flyttet inn i Eckersbergsgate 35, var det blitt mer alvor rundt driften. Nå var det to kolleksjoner i året som skulle utvikles og produseres. Det er noen tusen meter stoff det! For å gjøre en lang historie kort, så blir det alltid massevis av stoff igjen etter en produksjon. Det kan bli liggende å støve ned eller det kan tas i bruk. Vi tar det i bruk. Og ideer om hvordan vi kan gjenbruke enda mer er på blokka. Det er mange muligheter. Vi kan veve noe av stoffene? Vi kan selge metervare til alle de som liker å sy? Vi kan samarbeide med systuer, og særlig med de som bidrar til at mennesker som av ulike grunner har falt litt utenfor, får arbeid og dermed en mer meningsfull hverdag.
Dette har vi, hva gjør vi?
Måten vi går frem på når vi utvikler en kolleksjon er først og fremst å ta tak i de stoffene vi har på fabrikken, bruke så mye vi kan og deretter legge til noen nye stoffer for å lage en spennende sammensetning av farger, kvaliteter og modeller. Sånn sett jobber vi antagelig annerledes enn den øvrige bransjen. Vi reiser ikke rundt på stoffmesser for å finne stoffer vi kan leke oss med. Det hadde jo vært veldig gøy og superenkelt faktisk. Men fullstendig galt hvis vi skal våge å klemme inn ordet det har gått inflasjon i; bærekraft. Vi legger virkelig sjela vår i å korte ned på eksisterende varelager. Og vi er stolte av å levere stoffer som er vevet i Italia. Og godt fornøyd med å gjenbruke stoffer på både eksisterende og nye modeller.
Det samme gjelder garnrestene våre. Når en produksjon er levert, samler vi restene og leverer dette et annet sted for å strikke opp luer, skjerf, og annet smått som kan komme til nytte.
Fornuft og følelser
Fornuften og følelsene må vandre hånd i hånd i vår videre utvikling. Vi må tenke bedriftsøkonomisk og forsvarlig samtidig som vi skal slippe følelsene og kreativiteten løs for å opprettholde posisjonen vi har bygget opp. Det er en drakamp hele tiden.
Tore er fornuften og jeg er følelsene. Sammen er vi dynamitt selv om det til tider går en kule varmt på bakrommet. Jeg er ham evig takknemlig for den verdifulle styringen han holder i. Det er bra for meg, for sjappa og bra for jentene på laget; Maud, Katharina, Vera og Lotta.
Neste år, i 2023, ser jeg tilbake på 10 år bak spakene på Stories by Kine. Jeg sitter med klump i halsen og skriver dette, og kjenner at jeg er rørt over historien. Jeg tenker veldig sjelden over alt dette, men når jeg først gjør det, husker jeg så godt tiden før jeg kastet meg ut i noe jeg ikke hadde fletta peiling på og gråter en skvett. Jeg var på det svarteste av det svarte. Følte at livet ikke var for meg. Ønsket ikke å leve. Ville bare vekk. Jeg hadde vært jobbsøkende i over et år uten napp. Jeg følte meg fullstendig ubrukelig og til ingen nytte. I dag kjenner jeg på en blanding av lettelse og deilig kraft over å ha klart meg. Men å si at noe av dette har vært eller er lett, ville være å ljuge. Det er hele tiden beslutninger, vurderinger, valg, behov, ønsker, virkelighet og drømmer, krav og forventninger, mål som skal nås, resultater som bare skal bli bedre og bedre… Men alt dette er peanuts i forhold til hvordan det var før jeg kastet loss 7. juni 2013.
Tusen takk for følget, og god lørdag!
