Er man først i Venezia, er helt klart et par steder som bare må besøkes. Ett av dem er Harry´s Bar. Ikke på noen måte imponerende ved første øyekast, det er lite og intetsigende i grunnen, men historien bak er til å spise opp, eller skåle til..
Lars, en av våre trofaste følgesvenner i butikken kom innom med en konvolutt her om dagen og sa at den inneholdt en historie han trodde jeg ville like. Han fortalte at den handlet om Harry´s Bar i Firenze, og hvordan han hadde vært der for mange år siden sammen med sin veldig søte kone Anne Kirsti. Mens de var der, kjøpte de oppskriftsboken til Harry´s Bar i Venezia, og fant dermed historien om hvordan navnet oppstod. Harry´s Bar i Firenze og den i Venezia har ingenting med hverandre å gjøre, annet enn navnet. For det finnes nemlig egentlig kun én Harry´s Bar. Og den er i Venezia. Og sånn ble den til, fortalt av Arrigo Cipriani, oversatt av undertegnede fra engelsk:
«Det hele begynte i 1929, da min far Giuseppe, arbeidet som bartender på Hotel Europa i Venezia. En av hans faste kunder var en ung amerikaner, fra Boston, ved navn Harry Pickering, som bodde på hotellet sammen med sin tante, hennes gigolo og hans svarte Pekineser hund. De drakk alt – cocktails, aperitivo, sprit – og kunne med glede henge i og ved baren i timesvis. Pickering var svært rik, men til hotellets lykke var herremannen ikke innehaver av et American Express kort, eller andre kort for den saks skyld. Hadde det fantes kredittkort i 1929, ville det i dag ikke eksistert en Harry´s Bar.
En dag sluttet den unge rike amerikaneren å slukke sin tørst i min fars bar. Han vandret rastløst og litt melankolsk rundt i tesalongen, likegyldig til blikkene fra vakre kvinner som han ellers syntes å stortrives i selskap med. Min far var ikke bare en ekte gentleman, han var også en praktisk anlagt mann som aldri lot være å notere seg kundene humør og dagsfomr, og ikke minst dagens oppgjør i baren. Etter en liten stund gikk han over til den unge mannen og spurte «Herr Pickering, føler du deg ikke helt vel?»
«Nei, Herr Cipriani.»
«Kanskje liker du ikke lenger smaken av drinkene mine lenger?»
«Å nei da, Herr Cipriani.»
«Har du funnet en bar du liker bedre kanskje?»
«Nei nei, Herr Cipriani.»
«Vel, hva er det da i veien?»
«Ingenting Herr Cipriani.» Men herr Pickering hørtes trist ut og virket som om han skjulte noe han ikke ønsket å dele.
«Du er vel ikke blakk?» spurte min far.
«Jo, Herr Cipriani, jeg er det.»
«Hvor mye trenger du?»
«Men.. vil du gi meg penger?» Herr Pickering kunne nesten ikke tro det han hørte.
«Det kommer an på hvor mye du trenger.»
«Nok til å betale hotellet, barregningen, reise hjem og nyte en siste Dry Martini.» Det hele beløp seg til 10.000 lire, omkring $5,000, en masse penger for en bartender hvis første arbeid var som bakergutt da han var 14 år, og jobbet 16 timer om dagen til 3 lire i timen.
Og det er hvordan den hensynsløse unge mannen med det pene ærlige ansiktet mottok et betydelig lån av min far, med min mors velsignelse vel og merke. Det ser ut til at han ble sendt til utlandet for å overvinne sin hang til å drikke, under tantens årvåkne øyne. Da familien oppdaget de faktiske forhold, kuttet de pengetilgangen hans og fikk tante sendt hjem. Herr Pickering ble etterlatt i Venezia smamen med den sorte hunden.
To år senere gikk pickering inn i baren på Europa som om han aldri hadde vært borte, bestilte en drink og ga faren min 10.000 lire.
«Mr cipriani, takk. Her er pengene. Og for å vise deg min takknemlighet, her er 40.000 til. Nok til å åpne en bar. Vi kaller den Harry´s Bar.» Dette var den eneste virkelige handelen min far noen gang gjorde i sin lange, strålende og hardtarbeidende karriere. Naturligvis, da jeg ble født året etter, kalte foreldrene mine meg Arrigo – italiensk for Harry.»
Ikke lenge etter lanseringen ble baren en hit blant fasjonable turister. Her kunne man se kongelige side om side med Hemingway og Orwell.
Med den umiddelbare suksess til Harry´s Bar kom også internasjonal berømmelse, alle fasjonable hus og fester rundt om i USA og Europa snakket om Giuseppe og hans elegante «vanningshull» i Venezia.
Giuseppe visste at han måtte utvide for å møte etterspørselen, hans begrensede lokale ville ikke være nok – han drømte om å etablere et hotell på den lille private øya over kanalen; La Giudecca.
Øya var tilfeldigvis eid av den britiske aristokraten Rupert Guinness som hadde bygd et sommerhus der ute. Da han hørte at Cipriani ville ha det som et hotell, henvendte han seg til ham og inngikk en avtale. Som med Harry’s Bar, ble også Cipriani-hotellet en umiddelbar suksess hos verdens jetsettere.
Når vi først er inne på Cirpiani, så er det enda en liten fun fact jeg gledes over – nemlig drinken som for mange er like mye Venezia som Cirpiani; Bellini.
Giuseppe Ciprianis Bellini
I 1948 var krig og frigjøring levende minner i folks hjerter. Dette er grunnen til at Giuseppe Cipriani, innenfor veggene til sin nylig gjenåpnede Harry’s Bar, bestemte seg for å feire freden med en cocktail: Bellini. Denne aperitiffen med en smak av frihet tok navnet sitt fra Giovanni Bellini, den berømte maleren også kjent som Giambellino: i ’48 var den retrospektive utstillingen av alle verkene hans utstilt i Dogepalasset. Dermed har Bellini gått over i historien som en klassiker, et evig symbol på frihet, kunst og deling.
Dette trenger du:
3/3 Prosecco
1/3 puré av hvite fersken (most i food processor)
1 ts sitronsaft
1/2 ts sukker
Isbiter (kan droppes)
Bruk det glasset du liker best, stett eller ikke stett, det er innholdet som teller.
Tilsett først puré og deretter Prosecco, og på et lite blunk med de enkleste ingredienser, har du min favorittdrink.
Selv om en italiensk Bellini-elsker vil si ja, ferskenene må være hvite, så må vi her oppe i nord ha lov til å lempe litt på kravene. Du vil klare deg fint med vanlige fersken også, de som er rødere inni og smaker litt annerledes, men godt nok.
Cin cin og god lørdag!
