Om en halvøy ved Hyères, et familiehotell og gleden ved å finne et sted man ikke visste at man lette etter.
Noen steder har man sett så mange bilder av før man kommer dit at man nesten kjenner dem allerede. Andre dukker opp underveis og vekker nysgjerrigheten nettopp fordi man vet så lite.
Giens var et slikt sted for meg.
I sommer stoppet jeg innom denne halvøya ved Hyères, langs sørkysten av Frankrike. Jeg hadde booket meg inn på Hôtel Le Provençal og oppdaget en del av kysten jeg gjerne skulle hatt mer tid til. Her var det små havner, pinjetrær og hav i stadig nye retninger. En følelse av å være kommet litt på siden av den vante reiseruten.
Giens er selvfølgelig godt kjent for mange franskmenn. Men for meg føltes det som en oppdagelse.
Nesten en øy
Ser man på kartet, skjønner man hvorfor Giens har en egen karakter. Halvøya er festet til fastlandet med to lange, smale landtunger, med de gamle saltområdene Les Pesquiers mellom seg. Et dobbelt tombolo, heter fenomenet – et litt teknisk navn på et vakkert landskap av sand, salt og sjø.
Man får nesten følelsen av å reise ut til en øy, på en menneskeskapt overgang, men dette har naturen klart helt selv og det er fascinerende å se hvordan sjøen har forskjellig blåfarge på de to sidene av overgangen.
På vestsiden ligger den lange Almanarre-stranden, kjent blant vind- og kitesurfere. Lenger ute veksler kysten mellom klipper, viker og små havner. La Madrague er en av dem, med båter og en mer hverdagslig tilknytning til havet enn man gjerne forbinder med den franske rivieraen.
Det er slike steder jeg blir nysgjerrig på. Der landskapet gir lyst til å følge en avstikker, se hva som ligger rundt neste sving og la resten av dagen være litt åpen.
Le Provençal – en familiehistorie med utsikt
Midt i landsbyen Giens ligger Hôtel Le Provençal. Historien begynner i 1951, da Marius Michel kjøpte et beskjedent hotell her. Han kom fra Var, men hadde gjort karriere som kjøkkensjef ved Le Lido i Paris. Nå ville han skape et sted på hjemtraktene hvor god mat, gjestfrihet og Rivieraens eleganse kunne møtes.
Sammen med arkitekten Lucien David utviklet han eiendommen gjennom flere år. Ambisjonen var et hotell som både kunne være et lokalt samlingssted og et tilfluktssted for tilreisende. I dag fører tredje generasjon familiehistorien videre.
Jeg liker tanken på at et hotell kan vokse frem på den måten. At det begynner med et menneskes ønske om å skape noe akkurat her, og at familien siden velger å ta vare på det og drive det videre i samme ånd.
Le Provençal har også fått en nyere utforming i samarbeid med designeren Rodolphe Parente, med referanser til hotellets røtter på 1950-tallet. Det gir en fin forbindelse mellom historien og måten man ønsker å bo på i dag.
Et basseng mellom klippene
Selve hotellet ligger oppe i landsbyen. Parken og badeområdet ligger omtrent 400 meter unna, en liten spasertur gjennom pinjetrærne. Det er en detalj det er greit å kjenne til – og samtidig en del av stedets særpreg: landsbylivet på den ene siden, sjøen på den andre. Men styr unna hetebølger, for da er ikke veien opp og ned like sjarmerende. Litt motbakke oppover så hjertemuskelen får litt trening, men i 40+ graders varme er det svimlende slitsomt 😉 I parken fant vi en av de kuleste små restaurant/barene. Superkult servise, fantastisk mat og en utsikt de antagelig kunne tatt ekstra betalt for! Mens vi satt der, vandret tankene mine og assosiasjonene til Hotel Il Pellicano på Monte Argentario halvøya i Toscana. Eller mer konkret, til hvordan hotellet der en gang så ut da det på 60 tallet ble et hotell; En enkel struktur oppe fra sjøen, noen få rom, en deilig terrasse med en enkel restaurant, trapper ned til en stor brygge og Middelhavet rett ut.
Akkurat sånn er Le Provencal også, om enn litt annerledes, så er konseptet litt det samme med forskjellige nivåer som jeg alltid liker veldig godt. Om noen tar turen så anbefaler jeg i høyeste grad å booke bord til lunch på Le Bar du Soleil eller der vi nøt både mat, drikke og utsikt – Le Barbecue. Og til middag er det vel verdt en tur over gaten til restauranter i byen fremfor den på hotellet.
Nede ved vannet ligger hotellets saltvannsbasseng, skåret inn i klippene. Det ble anlagt i 1962 og har siden blitt et av Le Provençals kjennemerker. Bak det strekker Middelhavet seg videre mot horisonten.
Det er noe umiddelbart tiltalende ved et slikt badeanlegg. Klippene, det salte vannet og det aller viktigste for meg; badetrappene rett ned i sjøen. Et lite stykke fransk feriekultur som gjør det lett å forestille seg lange sommerdager med svært få planer. Igjen og igjen.
Her kunne jeg gjerne ha satt av mer tid.
God søndag og god planlegging av reiser i tiden foran oss.
Kine
Et lite reisefølge: The Travel Edit
Jeg har en reiselyst som stadig finner nye veier. En glede over å oppdage og oppleve, besøke og fundere – og la meg pirre og stsimulere av alt det fine som finnes, både langt hjemmefra og like i nærheten. Et lite hotell, en landsby jeg aldri har hørt om, et måltid eller en samtale som blir med meg videre.
Denne nysgjerrigheten har fått et navn: The Travel Edit. Her samler jeg mine personlige reisebrev, oppdagelser og steder jeg har lyst til å dele med deg. Kanskje vekker de lysten til å dra selv, kanskje gir de bare en liten reise i tankene.
Leve sakte, reise dypt og sanse alt. Velkommen med.