Det er sent i oktober, og det er knapt en sky å se på himmelen. Varmen fra den lange varme sommeren kan fremdeles merkes i det glitrende Egeerhavet. Luften er fortsatt varm å puste inn og vinden er som myke kjærtegn mot huden. Sommergjestene er for lengst reist fra Halki, denne bittelille øya lengst syd i de fenomenale Dodekanese øyene, tett på Tyrkia. Det er bare noen svært få igjen som er her for å nyte stillheten og øyas karrige vegetasjon langs støvete kjerreveier og steinete stier, og vi er blant dem!
Vi fikk napp på leie av Halki Sea House den siste uken før de stengte for sesongen. Dette ble bestemt og bestilt i februar. Eleni, eier av dette huset helt utenom det vanlige, møtte oss på brygga i havnen og fulgte oss “hjem”. Og til et ikke hvilket som helst hjem. Et hus så gjennomtenkt, med så mange detaljer og gode løsninger, at det for oss, hvor særlig én i reisefølget utover meg selv er litt over snittet opptatt av gode løsninger og detaljer, ikke kunne si annet enn hurra, for her var det en som skjønte seg på god byggeskikk og godt håndtverk. Huset er perfekt for to par eller en familie med to barn. Et tredje barn kan evnt sove på sovesofa i stuen i øvre plan. Det er kjøkken i øvre plan og et lite tekjøkken (uten kokemuligheter) nede på terrassenivå.
Sengetøyet er en drøm! Det er nesten så jeg vil flytte produksjon av eget sengetøy til Hellas.
Om noen føler seg kallet, vil jeg anbefale å kontakte Eleni og sjekke ledige uker. Tror det er relativt fullbooket et par år frem i tid. Men det er både verdt ventetiden og kostnaden! Lite annet jeg har sett i mitt liv, kommer opp mot dette.
En halvtimes båttur fra Rhodos føles Halki som lysår unna alt det vi kjenner som vanlig liv, med lyder og inntrykk som der naturlig hører hjemme. Halki, eller Chalki, begge formene benyttes, er den litt sære øya som UNESCO omtaler som «fredens og vennskapets øy». Ikke en destinasjon for de som søker å bli stimulert i form av et rikt utvalg butikker eller restauranter. Dette er tvert imot øya for mennesker som søker minst mulig utover sol og saltvann. Og mest mulig fred og ro. Til Halki reiser man for å leve på hvilepulsnivå, for å svømme i det reneste, klareste vann og for å flette seg inn i et lokalsamfunn så ekte og autentisk, at man føler seg satt langt tilbake i tid.
Så sent i sesongen fikk vi ikke alt til å klaffe på enkleste vis. Vi måtte derfor ta til takke med rutefly med stopp i München på vei til Rhodos, og med ferge fra Rhodos som ikke passet særlig godt med vår ankomst, så var det faktisk ikke en option. Vi snakket med Eleni, eier av huset som skulle være vårt hjem en uke, som foreslo en venn med privat båt. Det viste seg å være et godt valg med en 30 minutters overfart fra Kamiros Skala (brygga). Helt alene på bølgene, bare oss fire og kapteinen på den 30 fots rib’en.
Å ankomme havnen på Halki, ved Emborio, passerte vi elegante stenhus i varme middelhavsfarger i italiensk klassisistisk stil. Husene var som om de klamret seg fast i åsen bak, som omgir havnen som et amfiteater.
Dagens Halki er et bilde på fred og ro. En øy som tilsynelatende er frosset i tid, med storslåtte italienske hus langs havnen, fiskebåter som dupper forsiktig i vannet og en seriøst avslappet atmosfære.
Emborios høyeste bygning er klokketårnet. Historien bak det tause klokketårnet sier mye om essensen av Halki. Klokkene kimet en gang i tiden, støyende, hvert 15. minutt inntil folket i Emborio ropte: «ikke mer!» Det ble tatt en beslutning om å stoppe klokkene og freden ble gjenopprettet. For en som er følsom for støy og ikke minst for en god natts søvn, godkjenner jeg dette valget helhjertet, selv om det sikkert for mange var rart at klokkene ikke lenger skulle kime slik de alltid hadde gjort.
Emborios hovedkirke på toppen av øya, tilgjengelig til fots på steinete kjerreveier eller ved hjelp av øyas eneste taxi, er passende nok viet til St Nicholas, skytshelgen for sjømenn og fiskere. De nydelige herskapshusene langs havnen illustrerer øyas rikdom på slutten av 1800-tallet, takket være den blomstrende svampfiskeindustrien. Mens disse dagene er for lengst forbi, er fiske fortsatt en viktig del av hverdagen på Halki. I sommersesongen vel og merke. Mens vi var på øya, var det en og annen fisker vi kunne sanke fersk fisk fra, men det var høyst tilfeldig og lite å planlegge middagen etter.
Halkis opprinnelse
I løpet av middelalderen var Halki nært knyttet til Rhodos. Kontrollen over øya skiftet hender flere ganger, og gikk mellom araberne, det bysantinske riket, og deretter til venetianerne og genoveserne, som bygde festningen på Alimia, naboøya under Halkis administrasjon, 10 minutters båttur unna. I løpet av 1300-tallet ga venetianerne Halki til Assanti-familien fra Ischia.
Rhodos og øyene rundt falt til tyrkerne i 1522 og startet dermed de lange årene med osmansk styre. Halki deltok i den greske revolusjonen i 1821, som til slutt ble vellykket, men øygruppen måtte likevel se seg slått og falt inn under ottomanerne som holdt fast ved i kontrollen frem til 1912. I 1945 overtok italienerne kontrollen over øyene, men i 1948 ble Halki en del av den greske staten sammen med de andre øyene i Dodekanesene.
Dag ut og dag inn
Hver morgen begynte vi dagen med morgenbad i det krystallklare vannet, rett utenfor terrassen, en liten trapp ned. Vannet er så salt, og varmt, 22-24 grader selv så sent i sesongen, at det å ligge og flyte en times tid, virker helt naturlig.
Morgenbadene ble etterfulgt av lange timer under solen på terrassen, til lyden av ingenting. Kanskje litt musikk, kanskje noen stemmer, lyden av en fiskebåt, kanskje fra den lille fergen som anløp tidlig morgen og sen ettermiddag. Tiden gikk sakte, minutt for minutt. Ingenting hastet, alt kunne vente, til etterpå eller i morgen. Jeg følte at jeg var kommet for å bli. Og helt oppriktig følte jeg, og ønsket innerst inne, der og da at jeg kunne blitt igjen, for evig og alltid.
Halki vil stå som selve symbolet på fred og ro for meg, på verdien av langsomt, en påminner om å bruke tid og tenke seg om. Om svaret ikke kommer i dag, ja, da venter jeg heller på at det kommer. Så får det ta litt tid.
Det er spesielle tider vi skal tilbake til. Det gjelder å holde fast ved følelsen av roen vi hadde på øya. Den roen må vi ta med oss i månedene foran oss. Ingen vet hvor det ender. Ingen vet hvem som klarer seg og hvem som skal ut. Korreksjoner er nådeløse, og den sterkeste vinner. Tiden vil vise om vi er sterke nok.
God lørdag.
